Augustin og musikken

0

Musikk har en nesten naturlig rolle i de fleste moderne kirkesamfunn, fra liturgi til Ten Sing. I kristendommens ungdom var det imidlertid ikke like selvsagt at musikk kunne være en positiv kraft i religionen. Skriftene til den store kirkefaderen Augustin av Hippo (354–430) gir et godt innblikk i det tvisynte forholdet mange kunne ha til musikk i det senantikke samfunnet.

I 312 beseira Keiser Konstantin, kjent som den store, rivalen Maxentius ved Ponte Milvio utenfor Roma og gjorde seg dermed til den mektigste mannen i Romerriket. Det var i seg selv ikke noe spesielt med dette slaget – Romerriket hadde siden 235 vært i en nesten kontinuerlig tilstand av borgerkrig, og med få unntak kom det til å være urolig i riket også de neste 150 åra. Det som imidlertid gir slaget i 312 et spesielt sted i verdenshistorien er at Konstantin ga den kristne guden æra for seieren og at han etter slaget åpent sto frem som kristen eller konverterte til kristendommen. I løpet av de påfølgende 100 årene gikk kristendommen fra å være ei marginalisert og undertrykt sekt til å bli statsreligion i Romerriket. Religionen måtte tilpasse seg de nye omstendighetene, og i denne tilpasningsprosessen var en rekke menn sentrale i å utvikle doktriner for den nye statsreligionen – de såkalte kirkefedrene.

Augustin i arbeidsværelset sitt, av Vittore Carpaccio (1507). Ei av bøkene som ligger i forgrunnen skal være De musica.

De fleste kirkefedrene skrev på gresk, men noen skrev også på latin, og den viktigste av disse var Augustinus Aurelius, biskop av Hippo Regius i dagens Algerie og bedre kjent som Augustin (354–430). Augustins to store prosjekter var å skape en kristen intellektuell kultur som en romersk gentleman som Augustin selv ikke ville skamme seg over å tilhøre, og at alle kristne skulle være samla i ei universell, eller katolsk, kirke. Som del av det første prosjektet kommenterte han blant annet alle salmene for å vise at dette korpuset av hebraisk diktning var både kristent og i tråd med siviliserte verdier, til tross for at en romersk kultursjåvinist ved første øyekast ville kunne anse salmene for å være barbariske. Det andre prosjektet hans manifesterte seg på den andre siden for eksempel i Augustins livslange kamp mot alle som ifølge hans målestokk forsøkte å fremme avvikende doktriner og praksiser som ville kunne splitte kirkas enhet. Det faller utenfor rammene for denne artikkelen å gå nærmere inn på disse prosjektene. De er likevel ikke irrelevante for Augustins forhold til musikken, for det han skriver om musikk kan på også knyttes opp til arbeidet med å skape en kristen kultur som var felles for hele kristenheten.

Som del av det større arbeidet med å tilpasse kirka til den nye situasjonen som massereligion, ble det også gjennomført reformer innenfor musikken som ble brukt i kristne sammenhenger. Den kristne musikken som utvikla seg i tida etter at forfølgelsene tok slutt i 312 var naturligvis avhengig av nedarva former, men det ble også skapt nye uttrykk. For eksempel finnes det fra midten av 300-tallet av spor av en ny form for kristen korsang, formet av blant andre Pave Damasus 1. (366–84) i Roma, Basil den store (330–79) i Caesarea i Kappadokia, Johannes Khrysostomos (347–407) i Konstantinopel, og Ambrosius (340–97) i Milano. Det var imidlertid ikke bare korsang som ble brukt i kristne sammenhenger, selv om det lenge var en oppfatning blant moderne forskere. Papyrussamlingene som ble funnet i Oxyrhynchus i Egypt rundt 1900 ga oss et innblikk i den tidlige bruken av gresk vokalmusikk og greske instrumenter i kristen gudsdyrking, og også en rekke dekorerte sarkofager har vist at greske instrumenter ble brukt av de tidlige kristne.

Den nye sangtradisjonen fra øst, særlig slik den ble praktisert i Ambrosius’ Milano, skulle også komme til å påvirke Augustin i et av de viktigste veivalgene i livet hans. Augustin var født i 354, i Thagaste i dagens Algerie, som eldste sønn av den kristne Monica og den hedenske Patricius. Monica hadde forsøkt å gi den unge Augustin en kristen oppdragelse, men han hadde ikke vært veldig interessert. Da han som ung mann ble sendt til provinshovedstaden Karthago for å studere hadde han i stedet kommet i kontakt med ulike gnostiske sekter, som nyplatonikerne og manikeerne. Han forlot etter hvert disse gruppene også, og fortsatte å lete etter ei tro som passet den intellektuelt nysgjerrige personligheten sin. Augustin hadde i mellomtiden lyktes veldig godt som retorikkstudent, og fått anledning til å fortsette karrieren i Roma. Han kryssa Middelhavet til Italia, og etter noen år i den gamle keiserlige hovedstaden havna han på midten av 380-tallet i Milano, et av de nye maktsentrene i det tidvis delte Romerriket. Mora hans, Monica, hadde fulgt etter ham til Italia og aldri gitt opp å gjenomvende ham til kristendommen. I Milano hadde hun kommet inn i sirkelen rundt biskopen av Milano, den tidligere nevnte Ambrosius. Monica lyktes i å sette sønnen i kontakt med biskopen, en danna romersk adelsmann av det slaget den fortsatt nokså unge Augustin så opp til og trolig også ønska å være. Ambrosius fikk Augustin til å se kristendommen i et nytt lys. Snart, i 387, vendte Augustin tilbake til barnetroa, men med en ambisjon om å hjelpe den unge religionen med å kvitte seg med det noe barnslige imaget som tidligere hadde skremt bort ham selv.

I Augustins egen, ikke nødvendigvis veldig pålitelige beretning om omvendelsen sin, er det særlig en episode fra hagen i huset han bodde i, som er ment som et tydelig vendepunkt. Han var sammen med vennen Alypius da han plutselig hørte en stemme si til ham, «Ta, og les! Ta, og les!» (Confessiones, 8.8.29). Augustin tok da opp en Bibel og åpnet den på måfå på Rom 13,13–14, hvor han leste: «La oss leve sømmelig som på lyse dagen, ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, strid og misunnelse. Men kle dere i Herren Jesus Kristus, og vær ikke så opptatt av kroppen at det vekker begjær.» For Augustin, som hittil hadde levd en ganske utsvevende livsstil, ble dette et vendepunkt. Han ble igjen kristen, returnerte etter hvert til Afrika, og tilbrakte de siste 35 årene av livet sitt som biskop av den lille byen Hippo Regius.

Et element som ikke tas med i fremstillinger av Augustins omvendelse like ofte som episoden i hagen, er rolla musikken spilte, eller mer spesifikt korsangen i Milano. I Augustins bok Bekjennelser (latin Confessiones), et teologisk verk i en selvbiografisk ramme, beskrev han hvordan han opplevde korsangen i katedralen i Milano i perioden etter at han hadde blitt døpt:

Hvordan gråt jeg ikke da jeg hørte hymnene og sangene dine, voldsomt opprørt av de sødmefylte stemmene til din rungende menighet! Stemmene fløt inn i ørene mine, og sannheten ble renset i hjertet mitt, og en følelse av from godvilje bruste opp i meg, og tårene rant, og det var godt for meg å være med dem. (Confessiones, 9.6.14)

Musikken ble som en andre åpenbaring for Augustin, som bekrefta opplevelsen han hadde hatt i hagen og styrka ham i troa på at han hadde handlet rett da han lot seg døpe.

Det er lignende passasjer i andre av Augustins tekster som gir tilsvarende bilder av synet hans på musikkens rolle og karakter. Vi finner for eksempel flere refleksjoner rundt musikkens virkning i Augustins kommentarer til Salmenes bok. Da han etter dåpen etter hvert vendte tilbake til Afrika og ble valgt som biskop for menigheten i Hippo, holdt Augustin over flere år prekener hvor han kommenterte alle de 150 salmene i Salmens bok. Siden salmene opprinnelig antakeligvis var ment å skulle synges – slik de også synges i dag – inkluderer de flere referanser til sang. Augustins forsøk på å forklare disse salmene til menigheta si kan også tolkes som undersøkelser av hans egen reaksjon på salmene som nyfrelst i Milano i 387.

Augustins forklaring av musikkens virkning er basert på en antakelse om en dikotomi mellom å forstå og å nyte. Mens å forstå musikk er avhengig av en distansert bruk av intellektet, er nytelse av musikk produsert av sansene og avhengig av en behagelig rytme eller metrikk. Musikk var en av de sju frie kunstene (artes liberales) som la grunnlaget for enhver god utdannelse i senantikken og middelalderen, der de øvrige kunstene var grammatikk, logikk, retorikk, musikk, astronomi, geometri og aritmetikk. Med støtte i den antikke antikvaren Marcus Terentius Varro (116–27 f.v.t.), definerte Augustin musikk som en intellektuell aktivitet, som «vitenskapen om å måle godt» («musica est scientia bene modulandi», Augustin, De musica, 1.22). Vi skal komme tilbake til Augustins forsøk på å forklare musikken fra et intellektuelt ståsted, men han anså altså det å nyte musikk som noe sanselig. Som regel er det sanselige assosiert med synd i Augustins tenkning, og musikken er ikke noe egentlig unntak, som vi også skal se om litt. Augustin kunne likevel medgi at det å ta musikken inn over seg med sansene også kunne være godt. Han forklarer det på denne måten i kommentaren sin til Salme 33:

«Syng med jubel!» Hva vil det si «å synge med jubel»? Å være ute av stand til å forstå, til å uttrykke med ord, det som synges i hjertet. Og for hvem er en slik jubel passende for, om ikke den uransakelige Gud? For han er uransakelig, Han som du ikke han beskrive, og hvis du ikke kan beskrive Ham, og ikke bør holde Ham i stillhet, hva annet kan du gjøre enn å juble?

Og igjen i kommentaren til Salme 95:

«La oss juble for Herren, hylle vår frelses klippe!» Hva vil det si å juble? Å ikke være i stand til å uttrykke sin glede med ord, og likevel å være vitne ved den stemmen som fødes innenifra og som nekter å bli omfattet av ord: det er å juble.

Som musikkviteren Karl Johan Perl bemerka i 1955, i anledning 1600-årsmarkeringa for Augustins fødsel, fremstår Augustin i disse passasjene nesten som en mystiker, noe han virkelig ikke var. Igjen ser vi Augustins instinktive og emosjonelle reaksjon på musikken, hvordan han fremstiller den indre gleden man noen ganger kan føle når man hører virkelig god musikk, som noe i nærheten av en guddommelig åpenbaring.

Også den intellektuelle siden av musikk var tett knyttet til det guddommelige. Augustin behandlet dette temaet mest utfyllende i et verk han begynte å skrive rett etter dåpen i 387. De musica er et verk i seks bøker og det eneste vi har bevart av Augustins forsøk på å skrive lærebøker for alle de sju frie kunstartene. Den korrekte rekkefølgen å studere kunstene i var å begynne med grammatikk, fortsette med retorikk, logikk, aritmetikk, geometri og musikk, for så å ende opp med studiet av astronomi. Rekkefølgen var ment å skulle løfte sinnet gradvis opp fra det jordiske, til det himmelske og guddommelige. Strukturen på bøkene i De musica reflekterer denne tankegangen. De fem første bøkene omhandler tekniske spørsmål om metrikk og rytme, mens den siste boka diskuterer hvordan den sanne musikken ble mottatt av sjela gjennom et system av ulike sjelsfunksjoner. Her skal vi forbigå de fem første bøkene i stillhet – en avgjørelse Augustin nok ville nikket anerkjennende til, siden han på sine gamle dager avslo forespørsler fra beundrere som ba ham om å sende dem en kopi av hele verket: «Hvis jeg sendte deg hele boka ville jeg ikke nødvendigvis angret på det, men du ville angret på at du ba så innstendig om den,» som han skrev til biskop Memor av Beneventum i Sør-Italia (brev 101.4-5). Den sjette og siste boka er imidlertid av betydelig større interesse hvis vi vil forstå Augustins musikksyn.

For Augustin var det å skape musikk beslektet med Skapelsen. På samme måte som Gud hadde skapt universet, skapte mennesket musikken ved å skape orden av kaos. Mennesket var aldri mer likt Gud enn når det skapte, og særlig når det skapte musikk – i alle fall når musikken var «god» og i tråd med Guds plan – bene fra Augustins definisjon på musikk som vi så tidligere. Augustin spora musikkens skapelse tilbake til det øyeblikket da komponisten får en innskytelse av intuisjon eller inspirasjon, som virker som om det oppstår utenfor komponistens egen vilje. Augustin forsøkte å forklare dette øyeblikket ved å knytte det til sjela. Han skisserte opp et system der sjela har seks ulike funksjoner – han kalte dem numeri, «nummere» eller «rytmer»; lydende (sonantes), imøtekommende (occursores), huskende (recordabiles), fremadgående (progressores), bedømmende (judiciales) og sansende (sensuales) – som sjela bruker til å ta til seg og vurdere musikken:

«… jeg tror at når vi hører og synger hymna Deus creator omnium, hører vi den gjennom de imøtekommende rytmene (occursores), gjenkjenner den gjennom de huskende rytmene (recordabiles), uttaler den gjennom fremadgående rytmer (progressores), frydes gjennom bedømmende rytmer (judiciales), og vurderer den også med hjelp av flere andre…» (Augustin, De musica VI)

De musica er skrevet i form av en dialog mellom lærer (magister) og elev (discipulus), og etter at læreren har forsøkt å forklare sjelerytmenes funksjon, stiller eleven spørsmålstegn ved hvorfor rytmene kalles det de kalles: Hvorfor kalles ikke rytmene som er knytta til fornuften judiciales, heller enn de som bestemmer nytelsen? I tillegg lurer eleven på om ikke dette i stedet for å være seks forskjellige rytmer heller er én rytme, som bare virker forskjellig, i forskjellig form og i forskjellig avstand fra kroppen. Læreren beroliger eleven med at navn ikke er så viktige. Navn er først og fremst konvensjonelle, mens det er meningen (potestas) som er avgjørende. Med de fremadgående rytmene beveger sjela kroppen, mens i imøtekommende rytmer beveger den samme sjela seg for å møte sine lidenskaper. Læreren gir dermed eleven rett i at det er én og samme sjel som ligger bak alle disse rytmene, men at de seks ulike formene likevel er forskjellige på den måten læreren hevder. Det er én ting å bli beveget av det som kroppen er passiv til, fortsetter læreren, og dette er å sanse; det er en andre ting å bevege seg til kroppen, som gjøres ved anstrengelse; en tredje å holde i sjela det man har fått fra disse bevegelsene, og det er å huske; en fjerde ting å enten godta eller forkaste disse bevegelsene, altså musikken, når de først produseres eller når de gjenopplives av minnet, og dette skjer ved fryd over samstemtheten eller avsmak over absurditeten til disse bevegelsene; og til slutt er det en femte ting å vurdere hvorvidt bevegelsene fryder på en riktig måte eller ikke, og det skjer gjennom resonnering. I tillegg, legger læreren til, kommer de rent fysiske rytmene, sensuales, som også kommer til uttrykk gjennom dans og andre former for synlig bevegelse. I god platonsk tradisjon svarer eleven at jo, han innrømmer at dette er riktig; det fremstår for ham som både sant og åpenbart nå, og han godtar gjerne lærerens foreslåtte vokabular. (Parafrasert fra De musica, 6.9.23-24.)

Augustins ungdommelige og veldig intellektuelle forsøk på å forklare musikkens virkning på mennesker ut fra et kristent nyplatonsk ståsted var altså fundert i en grunnleggende dikotomi mellom nytelse og forståelse, mellom sansene og intellektet. Som vi har sett mente Augustin at det kunne ligge sannhet og godhet også i det å sanse musikken, men siden musikk var noe sanselig, var det også tett forbundet med synd. I Augustins tankeverden slik det fremstår for eksempel i Confessiones kommer synd i tre forskjellige typer fristelser, som hver representerer en forvrenging av Treenighetens kjennetegn. Faderen er, Sønnen vet og Ånden elsker. Sammenlign med 1 Joh 2,16: «For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Far, men av verden.» Kroppens begjær er en syndig forvrenging av Åndens kjærlighet. Øynenes begjær er et begjær etter å vite det mennesker ikke skal vite, overdreven nysgjerrighet som den Augustin selv følte som ung mann. «Skrytet av alt en eier» het i Augustins Bibel superbia vitae, livets overmot, og forklares av Augustin som å ville være mer enn du er, mer enn din neste – en forderva utgave av Faderens væren. (Se Confessiones, 10.30.41ff.)

I Augustins verdensbilde kunne dermed musikk lett føre til synd. Dette gjaldt i noen grad også den kirkelige musikken, men særlig den verdslige. Her hadde Augustin i tillegg arvet holdninger fra den antikke romerske kulturen, hvor det ikke fantes noen lavere stilling i samfunnet enn de som praktiserte musikk og fremførte musikk offentlig – en holdning som ligner den vi for eksempel kan se til skuespillere. Musikkteorien hans er altså på ingen måte en forberedelse til praktisk fremførelse; snarere tvert imot. I De musica lar Augustin læreren fastslå at musikk som vitenskap er langt overlegen praktisk musisering fordi den krever dømmekraft og refleksjon, ikke bare imitasjon og ferdigheter (De musica, 1.4). Han fortsetter med å konstatere at profesjonelle musikere mangler den riktige moralske holdningen som kreves for å nærme seg det seriøse studiet av musikk, siden de spiller for profitt eller bifall. Hvis de hadde hatt en fornuftig forståelse av musikk som vitenskap, impliserer Augustin at de også ville ha hatt vett til å holde seg borte fra scenen (De musica, 1.6). Musikk var for Augustin en kraft for dannelse og sivilisasjon, med en søken etter Sannheten gjennom refleksjon rundt musikk. Forutsetningen for en slik tilnærming til musikk var økonomisk selvstendighet og et fritt liv uten offentlige forpliktelser, det Cicero omtalte som det private otium i kontrast til de offentlige pliktene og forretningene, negotium. Livet til den praktiserende musikeren sto i skarp kontrast til denne aristokratiske livsstilen. Til musikk som yrke hørte krav om finansiell vinning, som i sin tur medførte streben etter overfladiske mål som virtuositet, ambisjoner, penger, applaus og berømmelse. Yrkesmusikeren var – som alle andre som søkte suksess i denne verden – dermed et lett bytte for «kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier».

Augustins bekymring og forakt for kroppens begjær gjør også at forholdet hans til religiøs musikk var prega av en tydelig nervøsitet. Jovisst kunne musikk gi lyttere og sangere en åpenbaring av det guddommelige, men den kunne også forlede ved å lokke mennesker til å gi etter for kroppens begjær. Augustin selv følte seg aldri helt trygg:

Hørselens nytelser hadde grepet og underlagt seg meg mye sterkere, men Du løsnet grepet deres og satte meg fri. Nå, innrømmer jeg, finner jeg litt hvile i lydene som ordene Dine puster liv i når de synges med en sødmefylt og dyktig stemme. Riktignok ikke slik at jeg blir holdt fast av dem, men slik at jeg kan løftes opp når jeg vil. Likevel søker de etter et verdig sted i hjertet mitt, sammen med de ordene som gir dem liv slik at de kan slippes inn i meg, og bare med vanskeligheter kan jeg tilby dem noe som er passende. For til enhver tid synes det for meg at jeg gir dem større aktelse enn det sømmer seg, fordi jeg føler at disse hellige ordene beveger sjelene våre til fromhetens flamme på en mer religiøs og entusiastisk måte når de synges sånn, enn når de ikke synges sånn, og at de mange stemningene i sjelene våre har sin egen rytme i stemme og sang i overensstemmelse med sine ulikheter, med hvilken skjult fortrolighet – jeg vet ikke hvilken – de vekkes opp. Men min kropps begjær, som ikke sinnet må overgis til for at det skal svekkes, har ofte sveket meg; sansene har ikke fulgt tålmodig etter fornuften, men heller prøvd å løpe foran og føre, selv om sansene kun har fått slippe til på grunn av fornuften. Slik har jeg uten å merke det syndet i dette, og først forstått det etterpå. (Confessiones, 10.33.49)

Selv når han hørte på religiøs sang i katedralen sin i Hippo Regius, må altså Augustin ha følt et ubehag ved det sterke velbehaget musikken vekket i ham. Det som i dag ansees som en uskyldig glede og som vi alle sikkert har gjort oss skyldige i på et eller annet tidspunkt – å finne nytelse i musikk – kunne for Augustin være første steg på veien til fortapelse.

Utvalgt litteratur:

Det finnes mange biografier om Augustin. Blant de nyligste og beste er James J. O’Donnell, Augustine. A new biography, New York 2005, og Peter Brown, Augustine of Hippo: a biography, 2. utg., Berkely 2000. På norsk finnes Trond Berg Eriksen, Augustin: det urolige hjerte, Oslo 2000.

Det finnes også et par norske oversettelser av Bekjennelser. Det norske samlaget har en komplett oversettelse av Hermund Slaattelid fra 2009, som er en ferdigstillelse av Åsmund Farestveits oversettelse av bok 1-9 fra 1943.
Det er ikke gjort veldig mye forskning på Augustins forhold til musikk. Et par bidrag er Carl Johann Perl, «Augustine and music: on the occasion of the 1600th anniversary of the saint», The Musical Quarterly, vol. 41, no. 4 (oktober 1955), ss. 496–510, og Brian Brennan, «Augustine’s ‘De Musica’», Vigiliae Christianae, vol. 42, no. 3 (sept. 1988), ss. 267–281.