St. Magnus-hymnen: en skandinavisk stil?

0

Det historiske Norge strakte seg over mange av småøyene i Nordsjøen og Atlanterhavet, og også i disse områdene finner man overleverte sangtradisjoner. Blant disse finner man en hymne til St. Magnus av Orknøyene, som er en enslig etterlevning av en historisk tradisjon for flerstemt sang i terser, som fremdeles ikke var brukt i det sørlige Europa.

Skulptur fra St Magnus-the-Martyr i London.

Magnus var jarl på Orknøyene på starten av 1100-tallet sammen med sin bror Håkon. De var begge i slekt med Olav den hellige, og som Olav led Magnus martyrdøden: den 16. april i 1115 ble Magnus drept med to sverdhogg mens kirkeklokken klang. Drapet ble utført etter beordring, av Håkons kokk Lidolv, som ifølge sagaen gråt mens han tok livet av Magnus.

I Skandinavia, særlig Danmark og Norge, har det eksistert en egen form for harmoniseringspraksis og det eneste eksemplet vi kjenner på denne tradisjonen finner i et håndskrift som er kjent som Codex Upsalensis C 233. Innholdet i boka antyder at den kan ha vært skrevet i andre halvdel av 1200-tallet. Et stykke er datert 1274 mens et annet stykke er datert 1281, og skriftlige kjennetegn tyder at boka ikke er yngre enn 1300.

Hovedinnholdet i boka er en asketisk skrift av Lotharius, senere kjent som pave Innocens III. Fra hans tid som kardinal er det tre kjente skrifter og den mest navngitte av disse tre finner vi i avskrift i cod. Upsal. C 233. Skriften har tittelen de contempo mundi eller også de miseria humanæ conditionis, og er tilgjengelig i sin helhet via kulturminneportalen Alvin. Den andre hovedskriften i denne kodeks er en samling med setninger eller ordspråk fra diverse aktede lærere. Det finnes ordspråk fra bl.a. Salomo, Augustin og evangelisten Johannes.

Musikken

Vi finner to sanger i denne samlingen: en tostemt hymne skrevet til ære for St. Magnus Orknøy-jarl og en enstemt lai skrevet i forbindelse med bryllupet mellom Eirik Magnusson og prinsesse Margareta av Skottland. Latinen i sangene er helt feilfrie, noe som står i kontrast til andre deler av kodeksen, som inneholder en del skrivefeil. Det betyr at dette er en avskrift som ligger nært opp til originalen. Notene står skrevet på fire røde linjer. I den tostemmige sangen er stemmene plassert over hverandre med en krøllete linje imellom for å skille de. Teksten står under det nederste av de to systemene. Melodien i sin helhet tilsvarer to tekststrofer og består av to identiske deler. De to første tekststrofene står under den første halvdelen av melodien og strofe 3 og 4 står under den andre halvdelen. De tre siste tekststrofene står for seg selv uten notasjon, slik vi er vant med å lese popsanger og viser i våre sangbøker. I den andre sangen er alle strofer tonesatt med noter/notasjon. Teksten består av 10 strofer som hver har 2 halvstrofer, og hver strofe har sin egen selvstendige melodi.

St. Magnus-hymnen. Frå handskrift C 233, Uppsala universitetsbibliotek.

St. Magnus-hymnen

Det finnes flere kilder om livet til Magnus, den mest omfattende er Jarlesagaen. Han blir portretert som en gudfryktig mann som heller sang salmer eller ba til Gud i stedet for å krige. Magnus og hans søskenbarn Haakon var sønner av jarlebrødrene Erlend og Paal Thorfinnsson, som hadde delt Orknøyene mellom seg, noe Haakon og Magnus også gjorde etter at Haakon alene hadde styrt øyene en stund på starten av 1100-tallet. Det ble splid mellom søskenbarna og Haakon tok til slutt livet av Magnus den 16. april 1135. (Haakon og Magnus skulle møtes til slag med to skip hver, men Haakon møtte med 8 skip. Da Magnus oppdaget sviket dro han til kirken på Egilsøy, for han ville ikke i strid, men la alt i Guds hender. Magnus var i bønn da Haakon og hans menn fant han og han led martyrdøden. )

Det finnes andre musikalske kilder om Magnus, hovedsakelig i et breviarium fra Aberdeen trykt i 1509. Sangene der er angivelig avskrift fra Orknøyiske liturgiske bøker. Den inneholder 4 hymner til de kanoniske tider, en til vesper og matutin, en til responsoriene ved de 9 leksjoner og en til laudes. Det finnes også en sekvens til messen ved translasjonsdagen som er avskrift av en nå tapt islandsk messebok fra 1400-tallet. De liturgiske sangene har sin tekst fra den latinske legenden om Magnus som vi finner igjen i Aberdeen-breviariet og i den tapte islandske messeboken.

Det finnes et slektskap mellom hymnen i Codex Upsalensis og de latinske sangene i breviariet. Særlig er vektleggelsen av Magnus sitt asketiske liv fremtredende. Uppsala-hymnen har nok ikke vært ment for bruk i lovbundede kirketjenester slik som Aberdeen-breviariet var, men heller brukt i et klostersamfunn siden teksten henviser til familiam, noe Kolsrud mener må være ensbetydende med klosterfamilie. Ellers i teksten er det ingen ting som peker i den retning at hymnen ble til i et kloster. Hymnen står i en kodeks som er skrevet i et franciskanerkloster og forfatteren av hymnen kan ha vært en franciskaner. Det er rimelig å tro at denne hymnen har blitt til på Orknøyene, for det er lite sannsynlig at hymnen som handler om en lokal helgen skulle bli skrevet et annet sted.

 

Hymnens melodi er interessant. Hymnen er en av de tidligste erksemplene vi kjenner med flerstemmighet fra norden, og vi kjenner ikke til mange flerstemmige sanger fra den nordiske middelalder. Det som er så interessant med denne hymnen er at stemmene så godt som konsekvent beveger seg i tersparaleller igjennom hele melodien, noe som ikke går overens med middelalderens teori om flerstemmighet. Tersen var en ufullkommen samklang og den var ikke en godkjent konsonans før i løpet av 1200-tallet. I hymnen finner vi rekker av terser og faktisk to store tersintervall etterhverandre, noe som skaper et tritonusforhold mellom stemmene, som var helt forbudt av teoretikerne. Det forekommer ingen parallelle kvinter, kvarter eller oktaver. Det er notert to sekundparalleller over u-ene i første strofe. Det er nok en skrivefeil og skulle nok ha vært tersparalleller dette også, noe som blir tydelig når man sammenligner de med melodien til strofe 3 og 4.

Georg Reiss (1913) peker i sin beskrivelse av melodien særlig på to ting han mener taler for at melodien og harmoniseringen kommer fra Norge. Det første handler om typen tostemmighet. I et sitat fra Giraldus Cambrensis skrift De scripto Cambriæ fra ca 1200 nevner Gibraldus en form for folkelig tostemmighet kun kjent i den nordlige delen av England og området vi kjenner som Wales. Reiss mener dette må være en «enkel» form for harmonisering, note mot note siden andre typer harmonisering må ha vært for vanskelig å synge for vanlige folk, og fordi Gibraldus skriver at den nordengelske harmoniseringen blir sunget også av barn. Denne typen harmonisering skal engelskmennene ha lært av dansker og nordmenn som i lengre tid hadde holdt på det. Magnus-hymnens harmonisering er sammenlignbar med Gibraldus sin beskrivelse og Reiss, med flere etter han, mener at det er en nordisk form for harmonisering vi ser i hymnen.

Den nordiske tilknytning til det nordlige England har vært sterk alt fra tidlig middelalder og Orknøyene var hele den tiden en del av fartsveien over havet mot England. Orknøyene lå under den norske kronen og ble innlemmet i erkebispedømmet av Nidaros. Store deler av befolkningen på Orknøyene bestod av mennesker fra Norge og Danmark. Den nordiske innflytelsen har vært sterk og det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan en nordisk harmoniseringstype kan ha fått fotfeste både på Orknøyene og nordlige deler av England og Wales.

Magnus-hymnen er det eneste nordiske eksemplet vi har på tersharmonisering. Det finnes et lite knippe Engelske sanger som også i hovedsak vektlegger terser. Disse sangene har noe mer avansert/sofistikert form for harmonisering med motbevegelse og stemmekryssing, noe vi nesten ikke finner i Magnus-hymnen.

Den andre tingen Reiss peker på er melodiens lydiske karakter og bruken av hardtklingende tritonuser. Intervallet og tonearten blir karakterisert som pregende for norske folkemelodier, noe som for Reiss betyr at melodien må være norsk. Hvorvidt det kan sies å være korrekt når det gjelder musikk fra før 1300-tallet er usikkert. Om melodiens opphav faktisk er norsk så taler nok typen harmonisering mer for det enn melodiens lydiske karakter.

Et te lux. Frå handskrift C 233, Uppsala universitetsbibliotek.

Et te lux

Den andre sangen vi finner i kodeksen er en sang skrevet til bryllupet mellom den norske kongen Erik Magnusson og den skotske prinsessen Margareta, datter av den skotske kongen Alexander III. En gang i løpet av starten av september 1281 stod det giftemål i Kristkirken i Bergen. Etter freden i Perth i 1266 skulle Skotland betale en årlig avgift på 100 mark til den norske kronen, men skottene hadde ikke betalt denne avgiften på ti år (1270-80), og bryllupet ble derfor en form for innkreving av gjeld (sett med norske øyne). I tillegg ville det være av utenrikspolitiske interesser for Eirik å gifte seg med en utenlandsk prinsesse, noe som kunne sikre arv av land i et mer langsiktig perspektiv. Det var ikke langt unna at denne «investeringen» ga avkastning. Margareta døde allerede i 1283 og etterlot seg en datter med samme navn. En liten kuriositet er at Eirik var 13 år da han giftet seg med Margareta, og ble enkemann og alenepappa som 14-åring, ikke akkurat noe vi ser så mye av i dag heldigvis. Margareta ble i 1286 utnevnt som dronning av Skottland, etter at Alexander III døde uten noen nærmere levende slektninger. Dessverre døde Margareta på Orknøyene i 1290 på vei til Skottland, og dermed også Norges krav på den skotske tronen. Hennes død skapte tronarvingsproblemer for Skottland, noe som i det lange løp endte med den skotske uavhengighetskrigen.

Denne norske folkelige sangen er den eldste bevarte av sitt slag. Den ble fremført en gang i løpet av bryllupsfeiringen og beskriver Margareta som lyset som stiger frem fra Skottland. Brorparten av teksten er en hyllest til Margareta som mottar jubel hvor enn ho drar, som har uovertruffen moral og et vakkert utseende som er viden kjent og som kommer til å kaste lys over Norge og gjøre landet kjent. Teksten har også noen strofer hvor ekteskapet mellom Margareta og Eirik blir bejublet hvor det ønskes at de skal få mange avkom og leve lange og lykkelige liv.

Musikken ligner på den man kan forvente å finne i franske folkesanger, såkalte lais. Den er sekvensert slik at hver strofe har sin egen melodi, med et par unntak, og i hver strofe er det to like halvdeler. Det er kun den strofen som skiller seg ut og består av kun én halvstrofe. Strofe 1 og 10 har samme melodi og delvis samme tekst, og strofe 8 og 9 deler samme melodi. Tonearten er den første kirketonearten, men transponert til g med fortegn b. Melodien er i hovedsak syllabisk, og beveger seg for det meste trinnvis, men med innslag av terssprang og mye sjeldnere kvart- og kvintsprang.

Det er ikke oppgitt noen forfatter av sangen, men det er indisier som gjør det mulig for oss å gjette. Manuskriptet er fransiskansk, og det ville være naturlig å tro at en norsk fransiskanermunk var forfatteren. I det norske følget som skulle eskortere Margareta til Norge var Mauritsius med, en fransiskanermunk med tilhørighet i Bergen. Han var ikke norsk av opphav, men muligens skotsk eller engelsk. Mauritsius hadde allerede i 1264 vært i Skotland på ærend fra kong Magnus. Han hadde også tidligere vært i Jerusalem og vi har bevart noen skildringer fra hans reise dit, så vi vet at Mauritsius var en lærd mann. Hymnen kan ha vært Mauritsius sin takk til brudeparet som svar på den æren det var å få være med til Skottland for å hente Margareta.

Mauritsius som forfatter kunne vært med på å forklare tekstens refereranse til Skotland. Landet blir beskrevet som trist når kongens datter blir tatt i fra det. I tillegg er teksten i stor grad fokusert rundt Margareta, og ikke i det hele tatt rundt Eirik, som kun blir nevnt i forbindelse med den jomfruelig dronning Margareta og deres ekteskap. Om det ikke er Mauritsius som har skrevet sangen så kan vi med sikkerhet kan si at den ble skrevet av en munk eller prest som kunne skrive latin og som hadde musikalske kunnskaper.

Litteraturliste

Beveridge, J. (1939): “Two Scottish thirteenth-century songs…”, Proceedings of the Society of Antiquaries of Scotland 73

Helle, K. (1980): En kongelig bryllupssang – A song for the royal wedding in Bergen A.D. 1281, Bergen

Kolsrud, O. og Reiss, G. (1913): Tvo norrøne latinske kvæde med melodierutgjevne fraa Codex Upsalensis C 233 Vitenskapsselskapets skrifter. II. Hist.-Filos. Klasse. 1912. No. 5. Utgitt for H. A. Benneches Fond. Kristiania

Ommundsen, Å. (2012): Carmen gratulatorium https://wiki.uib.no/medieval/index.php/Carmen_gratulatorium

Taruskin, R. (2010): Music from the earliest notation to the sixteenth century Oxfor University Press, Oxford