Intervju: Fingergullofficiets vei tilbake

0

Den 12. september 2015 var det plateslipp og konsert i Nidarosdomen med Schola Sanctae Sunnivae. Platen som ble sluppet var den første komplete innspillingen noen sinne av Fingergullofficiet, «Fingergull – In festo susceptionis sanguinis Domini» og på konserten ble det fremført deler av officiet. Mandagen etter møtte jeg dirigenten Anne Kleivset og professor Eugeen Liven d’Abelardo (Nederland) for å snakke om prosessen fra originaldokument til ferdig innspilling og fremføring.

Historien

Eystein Erlendsson (d. 1188) ble i 1158 utnevnt til Erkebiskop av Nidaros. For å bli dette måtte han reise til Roma for å motta tegnet på at han var erkebiskop, og der mottok han også en ring med en dråpe av Jesu blod innkapslet. Denne ringen, sammen med Eystein, ankom Nidaros i 1165. Å motta en slik relikvie var så stort av det ikke bare krevde et eget rom i domkirken, det berømte Kapittelhuset, men også en egen festdag i kalenderen, 12. september. Denne festdagen fikk sitt eget officium, komplett med tidebønner for et helt døgn.

Dette officiet er det eneste officiet fra Norges middelalder som er bevart i sin helhet til i dag, og det er overlevert i en eneste håndskrift. Denne håndskriften ble i 1537 brakt til København i forbindelse med reformasjonen, og siden den gang har den ikke blitt fremført i sin helhet i Norge, før Schola Sanctae Sunnivae gjorde det i 2015 (deler av Fingergullofficiet ble gitt ut på KKV i 1997, også da med Kleivset som dirigent). I København ble officiet tatt fra hverandre og pergamentsidene ble brukt som omslagsark for regnskapsbøker. Det er i denne forfatningen pergamentsidene er bevart til i dag, og som har medført spesielle utfordringer for moderne fremførelser. Professor Eugeen Liven d’Abelardo har de siste tre årene jobbet for å gjøre materialet tilgjengelig og fremførbart.

Hvordan er originalkilden notert? Og i hvilken forfatning var de i?

I dag finnes pergamentsidene i det som kalles Copenhagen MS Add 47. Det består av 15 sider musikk skrevet med kvadratnotasjon. Disse sidene har blitt transkribert fra kvadratnotasjon på fire linjer til moderne noter på fem linjer. Noen steder i originalmanuskriptet er notasjonen skrapt vekk, her brukte vi ultrafiolett lys for å få frem igjen det som var borte. På en linje over de transkriberte notene har man satt inn adiastematiske neumer for å gjøre det lettere å forstå lengden og betoningen i musikken, og hvordan teksten skal uttales. I kvadratnotasjonen finnes bare informasjon om notehøyde, det er ingen takt og ingen rytme.

Det musikalske materialet til officiet til festen hentet Eystein på veien fra Roma til Nidaros. Særlig finnes det påvirkning fra Nord-Europa og den Anglo-Saksiske tradisjonen. Mye av det musikalske materialet finner man igjen i kilder i Sankt Gallen, og neumene som d’Abelardo har satt inn over notesystemene er hentet herfra. Her finnes det informasjon om betoning, notelengde, og hvordan ord skulle uttales. Selve officiet ble skrevet ned mellom år 1250 og 1275, det ble tidfestet blant annet på grunn av skrifttypen som er brukt.

Schola Sancta Sunnivae. Foto: Lasse Berre

Hvor mye må tolkes for å kunne fremføre officiet?

Musikken består av små formler. Det er ikke den musikalske kunsten i seg selv som står i fokus, men transportering og formidling av tekst. Teksten om Jesus som frelser med sitt blod skulle frem, og musikkens oppgave var å få frem dette på en elegant og tydelig måte. Formlene og kadensene som musikken er bygget opp av krever at utøveren har kjennskap til den historiske praksisen for at musikken skal bli fremført så korrekt som mulig.

I tillegg til at det kun er informasjon om tonehøyde i originalmanuskriptet er mange av ordene i teksten forkortet. For å kunne synge officiet må man derfor ha god kjennskap til latin og vite hvilke ord som blir forkortet på hvilke måter; På samme måte som det er musikalske formler er det formler på hvordan teksten forkortes og uttales. Officiet står i en 1100-talls-tradisjon, og for å fremføre musikken må man ha kjennskap til akkurat denne tradisjonen. Dette har ikke minst konsekvenser for språket, som reflekterer forståelsen man hadde for latin på 1100-tallet, som tidvis skiller seg sterkt fra «korrekt» klassisk latin. Teksten er i tillegg ofte skrevet slik den uttales, ikke på korrekt latin. For å kunne forstå, og ikke minst fremføre, slik musikk må man ha studert denne tradisjonen lenge.

Hvor stor betydning har innspillingen for norsk musikkhistorie?

Innspillingen har stor betydning fordi det er første gang hele officiet er dokumentert på denne måten, med innspilling og nøye innstudering. Prosessen har tatt tre år og krevet at alle involverte kan lese kvadratnotasjon og forstå semiologi. I verkets nyere historie må innspillingen derfor være som en milepæl å regne.

Hvilke utfordringer stod dere ovenfor da dere skulle fremføre verket i dag?

Den største utfordringen var ok for dirigenten, Anne, for hun måtte lage levende musikk av et materiale laget for å transportere tekst, noe som gjør at teksten styrer intepretasjonen. Det vanskeligste å fremføre er psalmodiene, Der er det lange deler med tekst til lite variasjon i melodien. Å få det til å flyte krever mye trening. I middelalderen ble dette sunget av munker som sang bibelske salmer store deler av dagen sin. De hadde treningen inne, for å si det sånn.

Innspillingen er gjort i Ringsaker Kirke, med en professor i akustikk som regnet ut på centimeteren hvor koret skulle stå for å få best klang. Dette var gjort for å unngå å måtte fikse klangen i studio etterpå, og representerte en ekstra utfordring

Til slutt lurte vi på om vi kunne vente oss flere liknende prosjekter i fremtiden. Dette kunne Kleivset langt på veg bekrefte, men Musikk & historie må som alle andre pent vente på detaljene.

CDen Fingergull – In festo suscepitionis sanguinis Domini med Schola Sanctae Sunnivae er nå tilgjengelig på 2L.