Nasjonal kulturarv? Olavsofficiets relevans for et norsk middelalderbilde

0

I 1912 publiserte den norske musikkforskeren Georg Reiss sangene som ble sunget under Olavsfesten i middelalderen for første gang. Den største delen i denne utgaven inntok sangene som ble framført i løpet av tidebønnene (lat. «officium»), en syklus av sanger vi kaller kort «Olavsofficiet» i dag. Reiss var overbevist om Olavsofficiet hadde et folkelig preg: «Likesom cantus gregorianus [red: gregoriansk sang] fra først av sikkerlig har sin oprindelse fra folket og de gregorianske melodier derfor har en gjennemgaaende folkelig karakter, saaledes vil det sees at folketonen ogsaa har sat sit præg paa den her meddelte musik.» (Reiss, 101.)

Det vi vet i dag om gregorianikken og Olavsofficiet tyder imidlertid på det motsatte. Forløperen til det «gregorianske» kjernerepertoaret oppstod rundt år 750. Det skjedde i forbindelse med den høyrepresentative pavelige liturgien i Roma. I denne konteksten ble sangene framført av spesielt utdannede geistlige. Denne spesialistkarakteren forsvant ikke da den romerske sangen ble innført i riket til karolingerne mellom 750 og 850 og omformet seg til det sangrepertoaret vi kaller «gregorianikk» i dag. Reiss antok også at Olavsofficiet ble skrevet i Norge. I dag kan vi med sikkerhet nå si at dette bare gjelder Olavsofficiets tekster, ikke melodiene. Denne oppdagelsen ble gjort i løpet av de siste ti årene. Artikkelen mitt beretter om dette resultatet, som setter Olavsofficiet på en ny posisjon i middelaldersk musikkhistorie. Først vil jeg imidlertid begynne med en liten oversikt over hva jeg mener, når jeg snakker om «Olavsofficiet».

«Officium» og «historiae»

Den 3. august 1031 ble den tidligere kong Olav Haraldsson helgenerklært av Nidarosbiskopen Grimkell ved at legeme til den døde kongen ble i en offentlig seremoni – en såkalt «translatio» – overført til Klemenskirken. Vi må anta at den første liturgiske Olavsfeiringen fant sted i året etterpå, dvs. 28.-29. juli 1032.

Festen fulgte den tradisjonelle liturgiske oppbygningen. I høymiddelalderen omfattet en viktig helgenfest to typer feiringer: messen og officiet (også kalt «tidebønnene»). (I det følgende skal jeg bare skrive om officiet.) Officiet var sammensatt av mer eller mindre lange tider. Hovedtiden til Olavsofficiet var vigiliene (også kalt «matutin»). Matutinen varte omtrent to timer og ble feiret i løpet av natten til Olavsfesten.

Kjernepunktet i alle tidebønnene var Bibelens salmer og lesninger. I matutinen var disse fordelt på tre nokturner (lat. ent. nocturno). Salmene ble ikke lest, men sunget ved hjelp av enkelte faste melodiformler. I tillegg til salmene og lesningene kom de egentlige sangene, de så kalte «antifoner» og «responsorier». Antifoner er vanligvis korte, relativ enkle sanger som ble sunget før og etter en salme. Et responsorium er en utbrodert sang som ble sunget etter en lesning.

Denne strukturen til matutinen var uforanderlig og ble feiret slik på viktige fester i kirkeåret i alle større europeiske kirker som var ikke organisert som klostre. Det som gjør et officium individuelt er utvalget av tekster til lesningene og sanger, og utvalget av melodier. Utvalget kunne bestemmes av de lokale biskoper eller domkapitler, og slik var det også i Nidaros.

Vi vet ikke nøyaktig hvilke tekster som ble sunget på Olavsfesten i løpet av de første to århundrer etter helgenerklæringen. Det første middelalderske dokumentet som overleverer en omfattende oversikt over alle bestanddeler til Olavsliturgien blir datert 1205 til 1224. Dokumentet kalles Ordo Nidrosiensis(«ordningen til Nidaros») og er den offisielle gudstjenesteordningen til Nidarosdomen og erkebispedømmet Nidaros. Ordo Nidrosiensis inneholder en liste over 33 antifoner og responsorier som skulle synges i løpet av tidebønnene på Olavsfesten (1. vesper, matutin, laudes og andre vesper). Se eksempel 1, spalter 1 og 2.

Eksempel 1: Olavsofficiets struktur (spalte 1), olavssanger (spalte 2) og melodimodeller (spalter 3-7). Trykk på bildet for å få opp som egen fil.

Eksempel 1: Olavsofficiets struktur (spalte 1), olavssanger (spalte 2) og melodimodeller (spalter 3-7).

Ordo Nidrosiensis foreskriver at lesningene til officiet skal tas fra , den kjente latinske berettelsen om Olavs liv og lidelse. Passio Olavi blir datert på den første halvdelen av 1100-tallet. Mange av sangtekstene til Olavsofficiet baserer seg på Passio Olavi. Med hjelp av utdrag fra Passio Olavi gjenforteller sangene til Olavsofficiet faktisk historien om helgenkongen. På grunn av denne fortellende karakteren til sangtekstene ble helgenofficier også kalt «historiae» i middelalderen.

Den andre halvdelen av 1100-tallet var en periode hvor geistlige over hele Europa skapte <historiae til ære for sine lokalhelgener. Blant de mest berømte var officiet til ære av Thomas Becket i England, til Karl den store i Tyskland, eller til Knut Lavard i Danmark. Disse officiene hadde vanligvis spesialkomponerte, splitter nye melodier og tekster.

Nidaros’ presteskap valgte imidlertid en annen strategi. Her fant man ikke opp nye melodier, men overtok dem fra allerede eksisterende historiae. Noen sanger, tekster så vel som melodier, ble overtatt fra et repertoar som ble sunget i hele Europa til ære av forskjellige helgener som hadde til felles at de var martyrer. Vi kaller et sangrepertoar som passer for en bestemt helgentypus «Commune». Nesten hele den første vesperen til Olavsofficiet er sammensatt av sanger fra Commune (se eksempel 1, spalte 3, nummer 2 til 6).

De fleste melodier i Olavsofficiet ble imidlertid overtatt fra officiet til ære av kirkefaren St. Augustinus (d. 28.8.430, se eksempel 1, spalte 4, numrene 7, 8, 12 til 14, 18 til 20, 22, 24, 32 og 33). Augustinusofficiet eksisterte rundt 1100. I dag finner vi Augustinusofficiet i mange europeiske kilder. Mange grupper av kanniker levde etter en regel som ble tilskrevet kirkefaren. Augustiner-kanikkene var særlig utbredt i Europa på 1100- og 1200-tallet, og støttet paven i den høyaktuelle kampen om kirkens uavhengighet fra verdslig makt.

Det er viktig å forstå at de tallrike overtagelser av Augustinus-melodier setter Olavsofficiet i en definitiv augustinsk kontekst. I hjertet til liturgien til ære av den norske skytshelgen Olav ser vi en tydelig forbindelse til den internasjonale augustinske tradisjonen.

«Kontrafaktur»

Å ta over melodier fra andre sanger til å synge dem med nye tekster er et fenomen vi kjenner fremdeles i dag, ikke bare fra reklame-jingles men også fra protestantisk kirkemusikk. Melodiene til mange norske kirkesalmer hadde opprinnelig tysk tekst. I den tidlige fasen til reformasjonen overtok Martin Luther og sine kollegaer også melodiene til latinske middelalderske sanger, iblant sågar verdslige kjærlighetssanger (Luther skal ha sagt: «Hvorfor skal bare djevelen få alle de gode melodiene?»). Å montere ny tekst under en eksisterende melodi kalles «kontrafaktur», og kontrafaktur var et vanlig fenomen lenge før 1500-tallet.

Eksempel 2:«Kontrafaktur» i Olavsofficiet.

Eksempel 2:«Kontrafaktur» i Olavsofficiet.

Eksempel 2 viser kontrafaktur i Olavsofficiet. Det øverste notesystemet viser responsorium nummer 4 fra Augustinusofficiet, Itaque avidissime. Nedenfor ser man det tilsvarende responsorium fra Olavsofficiet, som starter sågar nesten med de samme ord: Itaque devotissime.

I sammenligningen kan vi observere teknikken som ble brukt av kompilatorene i Nidaros. De vertikale strekene i eksempel 2 markerer grensene av melodiske enheter som er knyttet til enkelte ord. Vi kan se at disse grensene gjelder ofte både for Augustinussangen og for Olavssangen. Kompilatorene tok åpenbart utgangspunkt i melodiavsnitt som opprinnelig var knyttet til et eller to ord, og la de nye tekstordene til disse avsnittene. Dette skjedde åpenbart ikke mekanisk: Kompilatorene måtte for eksempel ofte justere forskjellen i antall stavelser.

Disse justeringer er hovedgrunnen til en viss detaljforskjell mellom de to sangmelodiene. Se for eksempel Olav, frase 7, ordet «doctrinam». Ordet har tre stavelser, mens originalen har «textus», to stavelser. Kompilatorene måtte derfor sette inn en ny tone, «D», over den første stavelsen til «doctrinam».

Viktig er for oss at kompilatorene i prinsippet forsøkte å overta den opprinnelige forbindelsen mellom enkelte ord og de tilsvarende melodiavsnitt. Resultatet er at den originale melodien umiddelbart ble gjenkjennelig når den ble sunget med ny tekst.

Overleveringsruter

Hvordan kom sangene fra Augustinusofficiet til Nidaros? Vi kan ikke gi et endelig svar på dette spørsmålet i dag. Angående tidspunktet favoriserer jeg 1160-tallet siden dette tiåret ser ut til å passe godt til en plausibel datering til Olavsofficiet. I 1152–3 ble Nidaros et uavhengig erkebispedømme. Med dette måtte en representativ feiring av Olavsdagen settes på den liturgiske agendaen.

Sannsynligvis ble Olavs tidebønner på denne datoen nemlig fortsatt feiret med et mye eldre sangrepertoar som var sammensatt av Commune-sanger. (Dette antyder noen tidlige rester vi har bevart fra denne eldre versjonen til Olavsofficiet.) Ulempen med dette repertoaret var at melodiene var i 1100-tallet «ancient music», dvs. litt gammeldagse, og at Commune-sangtekstene var ikke særlig tilpasset til Olavs individuelle historie.

En erstatning for dette eldre repertoaret var sikkert i høyeste grad ønskelig for kannikene og erkebiskopen. Dette initiativet kunne godt ha skjedd samtidig med byggingen av Nidarosdomen, en kombinert anstrengelse for å understreke den nye statusen til erkebispedømmet.

Jeg antar faktisk at kompilasjonen til Olavsofficiet har skjedd i regjeringstiden til erkebiskop Augustinus eller Eystein som tok over embedet sitt i 1161 (d. 1188). Eystein er kjent for sin interesse for kirkefaren Augustinus og sine forbindelser til Augustinerkannikene som støttet paven i kampen om kirkens uavhengighet i Europa.

Hvis vi forsøker å gi et svar på spørsmålet om overføringen til Augstinus-melodiene fra sør til Nidaros, må vi begynne med bølgen av augustinsk innflytelse i Skandinavia i løpet av 1100-tallet. Denne bølgen fant sitt høydepunkt i løpet av Eysteins levetid. Paris og det velkjente senteret for augustinsk reform, Saint-Victor, dukker gang på gang opp i denne sammenhengen. Historiske dokumenter gjør det sannsynlig for eksempel at erkebiskop Eystein stoppet ved Saint-Victor i 1160–61 på en reise til paven i Roma. I kilder fra Saint-Victor ser vi i tillegg at man her leste regelmessig bønner for Eysteins etterfølgere, biskopene Henricus og Theodoricus. Dette viser klart en viss kontinuitet i relasjonene mellom Nidaros og abbediet i Paris.

Dette er hva historikerne forteller oss. Men det finnes også musikalske henvisninger som støtter hypotesen om en norsk forbindelse til Saint-Victor eller til en viktorinsk kontekst. Se eksempel nummer 1, spalte 6: Oversikten over sangene i Olavsofficiet viser ikke mindre enn fem melodier som er basert på sangene fra officiet til ære for St. Victor, skytshelgen til Saint-Victor-klosteret i Paris (spalte 6, numrene 23, 25, 29, 30 og 31).

Når jeg oppdaget disse Victor-parallellene for noen år siden, viste det seg en ny konstellasjon av basismelodiene til Olavsofficiet: Helgenen St. Victor er kvantitativt representert i Olavsofficiet rett etter St. Augustinus, selv om festen for St. Victor er ikke en del av Ordo Nidrosiensis. Dette betyr at kompilatorene av Olavsofficiet ikke kunne ha hentet St. Victor-melodiene fra en eldre Nidaros-tradisjon. Victor-sangene måtte derfor importeres til Norge akkurat som de fleste Augustinus-melodiene.

Hvorfor «kontrafaktur»?

I sin historia ble St. Olav altså kledd i lånte musikalske fjær. Men dette skjedde ikke på grunn av at ingen kunne komponere i Nidaros. Det er sannsynlig at tilnærmingen ble valgt på grunn av et spesielt teologisk formål. Jeg vil nå forsøke å gi en begrunnelse av denne påstanden.

Eksempel 3b: Fra Paris, Bibliothèque Nationale de France (BNF), fonds latin 14816 (antifonarium, Paris, Saint-Victor), fol 262v. Stavelser og noter i parenteser er ikke lesbare på mikrofilmen. Som erstatning tok jeg noter og tekst fra Paris, BNF, fonds latin 15182 (notert breviarium, Paris, Notre Dame, 1200-tallet), fol 332r.

Eksempel 3b: Fra Paris, Bibliothèque Nationale de France (BNF), fonds latin 14816 (antifonarium, Paris, Saint-Victor), fol 262v. Stavelser og noter i parenteser er ikke lesbare på mikrofilmen. Som erstatning tok jeg noter og tekst fra Paris, BNF, fonds latin 15182 (notert breviarium, Paris, Notre Dame, 1200-tallet), fol 332r.

Eksempel 3a: Olavsofficiet, Laudes, antifona ad Benedictus. Fra Stockholm, Riksarkivet, Fr 22225 (omslag til Smålands handlingar, 1551:12:2). Fragment fra et notert brevarium, Skandinavia 1200-tallet, fol. 2A.

Eksempel 3a: Olavsofficiet, Laudes, antifona ad Benedictus. Fra Stockholm, Riksarkivet, Fr 22225 (omslag til Smålands handlingar, 1551:12:2). Fragment fra et notert brevarium, Skandinavia 1200-tallet, fol. 2A.

 

På morgenen til Olavsfesten, i løpet av laudes, ble antifonen Imperator grecus, vist i eksempel 3a, sunget. Teksten til antifonen baserer seg på en av de første mirakelberettelser i Miracula sancti Olavi. Temaet er Olavs hjelp i et slag:

A.1Da den greske keiseren 2ble truet i løpet av et slag og ydmyket 3av hæren til barbarene 4ba han om hjelp fra den herlige martyren [Olav], 5da helgenen plutselig kom til syne for de kristne 6og idet han gikk foran dem 7som bærer av standarden 8tilintetgjorde han [den fiendtlige]armeen.

Melodien til Olav-antifonen Imperator grecus baserer seg på antifonen til St. Augustinus In diebus illis: se eksempel 3b. Teksten til In diebus illis ble tatt fra slutten til Augustinus-biografien, skrevet av vennen til Augustinus, den senere biskopen til Calama, Possidius (d. etter 437). Også In diebus illis beskriver en krigsepisode:

A. 1I disse dager 2ble byen Hippo beleiret 3av en armé av barbarer; 4og i løpet av lidelsene [under denne beleiringen]5var tårer Augustinus sitt brød, både dag og natt; 6og når i løpet av disse hendelser 7hans siste time kom, 8sovnet han inn i fred.

Begge tekster beskriver den samme grunnleggende situasjonen, nemlig eksistensiell trussel fra «barbarer» mot kristne. Situasjonen blir imidlertid løst på to diametralt forskjellige måter: På en negativ måte i Augustinus-antifonen – biskopen dør; på en positiv måte i Olav-antifonen – de kristne blir befridd.

De norske kompilatorene på 1100-tallet valgte å bruke et slag-mirakel av deres beskytter Olav som tekst til en melodi som opprinnelig beskrev døden til St. Augustinus. Sett av vår distanse til middelalderen er det lett å forstå dette som uaktsomhet, svart humor – kanskje sågar dårlig smak. Men hvor sannsynlig er det egentlig at Nidaros-kannikene hadde en sånn holdning til utformingen av liturgien til sin viktigste helgen?

Vi må altså forsøke en annen interpretasjon. Det eksisterer noen indisier som antyder at disse to tekstene faktisk ikke ble ansett som så veldig forskjellige.

Det første indisiet: I begge officier ble canticum «Benedictus» resitert etter antifonene. «Benedictus»-canticum er lovsangen til Sakarja i Lukas 1:68–79. Sakarjas lovsang nevner temaet befrielse i noen av sine passasjer:

«1 Benedictus Dominus, Deus Israel … 1 Velsignet er Herren, Israels Gud, 2 for han har sett til sitt folk og forløst det. (…) 3 slik han lovet fra gammel tid ved sine hellige profeters munn: 4 Å frelse oss fra våre fiender 5 og fra hånden til alle dem som hater oss (…) 6 så vi, frelst fra fiendehånd og uten redsel, kan tjene ham for hans ansikt…»

Begge antifonene ble, som sagt, sunget umiddelbart før framføringen av Benedictus-canticum og etterpå i sine officier. Denne nærheten setter begge antifonene klart nok under temaet «befrielse».

Indisium to: Augustinus-biografen Possidius beretter at Augustinus ba til Gud under beleiringen av Hippo; han skulle enten befri den beleirete byen, eller gi sine tjenere kraft til å utholde elendigheten, eller han skulle, hvis hverken det ene eller det andre var akseptabelt, «ta Augustinus fra denne verden» («… ut me de hoc seculo ad se accipiat.» Se Acta Sanctorum Augusti, Tomus VI, col. 439E).

Possidius kommenterer: «Herren nektet ikke svar på Augustinus bønn. Han fikk snart hva han hadde bedt om gjennom sine tårer så vel for seg selv som også for sin by.» («Nec suum sane Dominus Famulum fructu suæ precis fraudavit. Nam et sibi ipsi, et eidem civitati, quod lacrymosis depoposcit precibus, in tempore impetravit.» Acta Sanctorum Augusti Tomus VI, col. 439E–F).

Possidius’ vita tolker altså Augustinus’ død som en guddommelig akt av medlidenhet. Dette positive perspektivet er allerede synlig ved slutten av Augustinus-antifonen In diebus illis hvis vi iakttar teksten litt nøyaktigere: Til tross for all krigens elendighet dør Augustinus nemlig «i fred» (eksempel 3b: « 8obdormiuit in pace»).

Begge tekstene ble åpenbart forstått slik at de handlet om ett og samme tema: «Befrielse av Gud». Kompilatorene ved Nidaros syntes Augustinus-antifonen var passende for skildringen av en krisesituasjon i officiet for deres beskytter Olav, som var sammenlignbar med en annen krisesituasjon i Augustinus-officiet. Begge antifonene ble forstått som representasjoner av Guds nåde. Det at de ble sunget på én og samme melodi antyder dette forholdet. Bruken av identisk melodi til to forskjellige tekster fører oss her til en dypere forståelse av Guds virksomhet i verden som står bak tekstene. Denne eksegetiske [red: eksegese = tolking av en tekst, spesielt bibeltekster] effekten er bare mulig ved å bruke den originale musikken for den nye teksten. En nykomponert sang ville ikke ha hatt denne kvaliteten.

Norsk musikkarv?

Til slutt vender vi oss tilbake til Georg Reiss og hans teser om det «folkelige» og det «norske» i Olavsofficiet. Jeg har vist nettopp at Olavsofficiet ikke kan forveksles med norsk folkemusikk. Hvilken stilling har denne geistlige sangsyklusen da? Kan vi oppfatte Olavsofficiet virkelig som et nasjonalt minnesmerke (som Nidarosdomen) eller norsk musikkarv?

Når vi ønsker å tilnærme oss disse sangene på en historisk adekvat måte må vi akseptere deres opprinnelige funksjon og sosio-historiske kontekst. Olavsofficiet ble ikke skapt for å bli et «kunstverk», eller et kulturell minnesmerke i nasjonal forstand. Olavsofficiet skulle heller ikke synges av en «menighet» bestående av lekmenn. Officiet ble skrevet først og fremst for en klerikal elite. Officiet skulle sørge for at Nidarosgeistligheten kunne feire den liturgiske tjenesten på Olavsfesten på en høytidelig og betydningsfull måte. Vi må gå ut ifra at de geistlige som deltok i liturgien kunne synge sangene utenat og at de i stor grad var informerte om betydningen av tekstene og melodiene.

Et officium var en høytidelig seremoniell meditasjon som ble utført av en gruppe av innviede medlemmer, spesialister som hadde viet hele sitt liv til liturgien og dens musikk. Disse medlemmene forsto seg selv som geistlige stedfortredere for alle andre samfunnsgrupper. Feiringen av officiene skulle ikke spre ukjent informasjon på en propagandistisk måte. Likevel ble innhold av aller høyeste betydning tematisert, tekstlig og musikalsk, nemlig guds konkrete virksomhet i «vår tid» og på «vår jord» gjennom hans «verktøy», martyren Olav. Dette temaet står sentralt i Olavsofficiet. Matutinen begynner faktisk med den følgende antifonen: «Magnus dominus et laudabilis valde, qui regis Olavi industria in lateribus aquilonis fundavit civitatem suam.» Stor er herren og veldig prisverdig, som gjennom iveren til kong Olav har grunnlagt sin by (eller: sitt samfunn) i nordavindens områdene.

Hvis vi undersøker nøyaktig hva tekstene dreier seg om og hvor melodiene kommer fra i denne sangsyklusen kan vi se hva som opptok Nidarosgeistligheten, hva som var viktig for denne geistlige eliten og hvordan den uttrykte seg. Og det er jo betydelig mer enn vi kan forvente fra mange andre middelalderske kilder. I Olavsofficiet artikulerte Nidarosgeistligheten bevisstheten om at ideelt styre og guddommelig frelse for hele samfunnet virkelig fantes, og samtidig sin egen sosiopolitisk og religiøs identitet – som et bindeledd mellom Gud og menneskene. Hvis vi er interesserte i hvordan man forsto seg selv, sin plass i historien og i den kjente verden i Nidaros for tusen år siden, er det dermed nyttig og viktig å se på disse artefaktene som en del av det middelalderske identitetsuttrykket.

Dette er resultatet musikkvitenskapelig filologi og tolkning gir oss. Her slutter vitenskapen, og her starter den offentlige kulturpolitiske diskusjonen, blant annet om rollen katolsk middelalder skal spille i bildet av Norges nasjonalidentitet. Hvis det gjelder middelaldermusikk er denne diskusjonen uavklart, synes jeg: Nidarosdomen blir betraktet som sentral symbol av norsk kulturarv. Den originale musikken, som i flere århundrer var del av liturgien, er imidlertid nesten ukjent i dag.

Litteratur nevnt i teksten:

Acta Sanctorum Augusti, (…) Tomus VI, (…), ed. Joannes Pinius, Guilielmus Cuperus, Joannes Stiltingus, Antwerp: Bernardus Albertus vander Plassche 1743. Acta sanctorum er tilgjengelig online, se: Chadwyck-Healey, Acta Sanctorum Full-Text Database, 1999–2002, accessed 28.8.2014

Reiss, Georg (ed.), Musiken ved den middelalderlige Olavsdyrkelse i Norden, Kristiania 1912 (Videnskabsselskabets skrifter. II, Hist.-filos. klasse. 1911. No. 5), 101.

Anbefalt litteratur:

Den eneste eksisterende vitenskapelige utgaven til Olavsofficiet, dessverre ikke uten feil og misforståelser er: Østrem, Eyolf, The Office of Saint Olav. A Study in Chant Transmission, Uppsala 2001 (Studia musicologica Upsaliensia, Nova Series, 18).

En adapsjon til det historiske Olavsofficiet til modern protestantisk gudstjeneste er:

Midtun, Jørund / Solhaug, Arne J., Nådens morgenlys. Middelaldersk Olavsliturgi i vår tid, Trondheim: Tapir 2005.

Se også:

Hankeln, Roman, ‘Eystein’s liturgy and its European music’, Archbishop Eystein as Legislator. The European Connection, ed. Tore Iversen, Trondheim: Tapir 2011, 133–157, og

‘Reflections of war and violence in early and high medieval saints’ offices’, Plainsong and Medieval Music, 23,1, 2014, 5–30: http://journals.cambridge.org/action/displayJournal?jid=PMM.

Bidraget ble publisert i forbindelse med European Science Foundation-prosjektet «Chants that Bind and Break: Reflections of ideology and identity in offices for the saints, from the Carolingian era to the reformation». Leder: Roman Hankeln, NTNU.
Se: http://cultsymbols.net/.