La Pellegrina-intermediene i historisk kontekst

0

I 1589 giftet storhertugen av Toscana seg med yndlingsbarnebarnet til dronningen av Frankrike i Firenze. Som en del av bryllupsfeiringen ble skuespillet «La Pellegrina» satt opp, og intermediene, mellomspillene mellom aktene til skuespillet, er i dag langt mer kjent enn skuespillet de var en del av. Musikken til intermediene er i dag lett tilgjengelig i innspilt form, men det er få som kjenner sammenhengen de originalt var satt i. Denne artikkelen skal gå igjennom hva som skjedde på scenen den gangen, og hva slags historie og handling musikken til intermediene skulle presentere.

[Red.: Noen av bildene i denne artikkelen ikke er av ypperste kvalitet, og at det eksisterer bedre versjoner på internett. Disse skulle vi svært gjerne ha brukt, men på grunn av åndsverklovene må vi nøye oss med å lenke videre til de relevante sidene. På noen bilder kan du komme videre ved å trykke på dem.]

1

Vielsen av Fernando de’ Medici og Christina av Lorraine; kopperstikk av Jacques Callot. Framstillinga er fiktiv, siden Christina ikke var til stede ved sin egen vielse.

I 1589 giftet storhertugen av Toscana seg med yndlingbarnebarnet til moren til kongen av Frankrike. Bryllupsfeiringen til Ferdinando I de’Medici (1549 – 1609) og Christina av Lorraine (1565 – 1637) ble feiret i over to uker i Firenze. Selve vielsen fant sted i Blos i Sentral-Frankrike uten Ferdinando, men med en stedfortreder. Bryllupet var en stor politisk begivenhet, for Toscana og Medici-familien knyttet nå sterkere bånd til Frankrike, og ikke til Spania og det Tysk-romerske riket.  Gjestene kom fra hele Europa, og selve feiringen var en demonstrasjon av hvor mye pomp og prakt Toscana og Medici-familien kunne tilby tilreisende. Blant annet var det et nattlig sjøslag i borggården til Palazzo Pitti, som for anledningen ble fylt med vann. Under denne feiringen ble teaterstykket «La Pellegrina» («Pilegrimskvinnen») av Girolamo Bargagli (1537-1586) oppført. Selve teaterstykket har fått lite oppmerksomhet av ettertiden, men mellom aktene ble det spilt ut seks musikalske intermedier og disse er godt kjente. «La Pellegrina» ble oppført minst en, muligens to ganger i løpet av feiringen, den andre gangen spesielt for tilreisende som kom litt sent til Firenze. Intermediene ble derimot antakeligvis framført ved alle de i alt fem teateroppsetningene de nærmere tre ukene feiringen varte. Det sier noe om hvor viktig disse musikalske tablåene var og hvor nyskapende, spennende og imponerende de var. Alle oppsetningene ble framført i Ufizzis teater.

Intermedium
Et intermedium var opprinnelig ment som underholdning mellom aktene i et skuespill, men det vokste raskt til å bli en egen del av underholdningsaftenen. I begynnelsen var de ikke satt til musikk, men i bryllupet til Cosimo I de Medici (1519 – 1574) i 1539 ble det brukt musikk. Dessverre har ikke noe av denne musikken overlevd til i dag. 

 

Borggården ved Palazzo Pitti, tidlig 1900-tall. Trykk på bildet for å komme til en avbildning av sjøslaget.

Borggården ved Palazzo Pitti, tidlig 1900-tall. Trykk på bildet for å komme til en avbildning av sjøslaget.

Grev Giovanni de Bardi (1534 – 1612) var en god venn av Medicifamilien og idéskaper til intermediene.  Han var også hovedmannen bak Camerata Fiorentina, en klubb som hadde som mål å forberede Firenzes adelige sønner til høyere utdanning på 1570- og -80-tallet. Det var en klubb i humanismens ånd og særlig Bardi var opptatt av antikkens verden, språk og kunst. I Camerata Fiorentina diskuterte og forsket Firenzes unge kunstnere seg fram til at musikken i antikken ikke kunne ha vært flerstemmig, som resten av Europa gikk ut i fra på denne tiden, men enstemmig. Musikken var heller ikke slik at den speilet direkte innholdet i teksten slik tradisjonelle madrigaler gjorde, men fulgte talens melodi og rytme. Resultatet var en helt ny musikkform, som var skapt gjennom diskusjoner av musikkens natur: monodien.

Monodien: en ny (gammel) musikk
En monodi er nettopp en enstemmig sang med sparsomt akkompagnement, for eksempel en lutt, og med en melodi som følger tekstens melodi og rytme slik at man nesten snakker ordene i stedet for å synge dem. En forløper for slike monodier ble for første gang framført for et større publikum i intermediene til «La Pellegrina». Noen av komponistene og poetene som bidro til intermediene var medlem av eller tilknyttet Camerata Fiorentina, som for eksempel poeten 
Ottavio Rinuccini (1562 – 1621) og komponisten Jacopo Peri (1561 – 1633). I Camerata Fiorentina fantes også vitenskapsmenn, som for eksempel Galileo Galilei (1564 – 1620).

Gjennom Camerata Fiorentina kom Bardi i kontakt med andre med den samme interessen for antikken som han selv og han satt igjen med en enorm kunnskap på feltet. Dette utnyttet han til fulle da han utviklet de forskjellige tablåene til de forskjellige intermediene. Bardi fylte nemlig intermediene med så mange antikke figurer og symboler at man måtte ha studert det samme som ham for å ha mulighet til å få med seg alt. Øyenvitner fra salen har for eksempel beskrevet at åpningsarien med Armonia Doria bare var en vakker kvinne som sang en melankolsk sang. Selv om ikke alle figurene ble gjenkjent av et allment publikum var Bardi nøye med at figurene skulle være gjenkjennbare for de få lærde. For eksempel skulle Æneas i det første intermediet være lett gjenkjennelig fordi han bar en gammel mann på den ene skulderen, et barn på den ene armen og et nakent sverd i den ledige hånden.

De seks scenene viste til sammen den mytiske historien til musikken og dens kraft. Handlingen og historien til de respektive scenene skal jeg gå nærmere inn på under.

 

«La Pellegrina»-intermediene er lett tilgjengelige:

Spotify: http://goo.gl/kuYQn9

Komponister, designere og pappmasjékvinner
Foruten å ha hatt selve ideen skrev Bardi både tekster og melodier som ble brukt i intermediene. De andre komponistene som ble brukt var 
Cristofano Malvezzi (1547 – 1599), Emilio de’ Cavalieri (1550 – 1602), Jacopo Peri (1561 – 1633), som senere skulle skrive verdens første opera – Daphne, Giulio Caccini (1551 – 1618) og Luca Marenzio (1553 – 1599). Cavalieri hadde i tillegg til komponistansvar hovedansvaret for organiseringen av hele oppsetningen. Bernardo Buontalenti (1531 – 1608) var hoveddesigner for både scene og kostymer, et gigantisk ansvar: Første akt krevde for eksempel 45 kostymer med masker. Scenen hadde figurer av begge kjønn, men av deltagerne var bare Vittoria Archilei (1582 – 1620) i rollen som Armonia Doria kvinne; resten ble feminisert ved hjelp av pappmasjé.

Buontalenti løste overgangene mellom skuespillet og intermediene slik at Pisa, stedet for handlingen i stykket, var bygget opp fast og bakgrunnen for intermediene var et lerret som ble senket ned foran.  Scenen ble lyst opp av mange lys rundt scenekanten og andre mobile lys kunne ved behov flyttes inn. I tillegg var det 16 kandelabrer i salen. Scenen var avgrenset av statuer av elvegudene Arno og Mosel, henholdsvis representative for de to nygiftes fødesteder. Scenen var omgitt av publikum på tre steder. Buontalenti gav Girolamo Ser Jacopi ansvaret for de tekniske løsningene, mens han selv jobbet mye med hvordan det tekniske skulle dekoreres for å forsvinne i bakgrunnen. Det må minst ha vært 60 musikere og korsangere på og bak scenen samtidig i de siste numrene, antakelig en del fler.

Første intermedium: l’Armonia delle sfere

Avbildning av det sjette intermediet. Klikk på bildet for høyoppløsningsversjon.

Avbildning av det sjette intermediet. Klikk på bildet for høyoppløsningsversjon.

Scenen gled over fra teaterstykket ved at over et dorisk tempel steg det ned en sky med Armonia Doria (den doriske harmoni), spilt av Vittoria Archilei, på. Hun spilte lutt og sang en arie. På hver side under henne satt seks andre moduser: frygisk, lydisk, miksolydisk, hypodorisk, hypofrygisk og hypolydisk. [red: Alle disse er forskjellige skalaer som var brukt i musikk. Man kan finne en grei sammenfatning av samtidig skalateori her.] Alt dette steg ned mot templet og forsvant inn i det; så forsvant templet også. Den doriske harmonien er framhevet fordi Platon i Staten omtalte den som den beste modusen, som har best effekt på mennesker.

Så steg himmelen fram med fire skyer. På disse skyene satt åtte platonske sirener (med platonske menes det at de ikke hadde noe fokus på kjønn og det kjønnslige. Platonismen stod sterkt i Firenze på denne tiden pga. Cosimo i sitt akademi) og to andre figurer som hørte til niende og tiende sfære. Etter en madrigal delte himmelen seg på tre steder og tre skyer kom fram. På den midterste satt den romerske gudinnen Necessitas, gudinnen for skjebnen, i gresk mytologi kalt Ananke. Sittende holdt hun en tein mellom beina sine og rundt denne teinen spinner kosmos.  Hun er omringet av sine barn (parcae): de tre søstrene og skjebnegudinnene Klotho(spinnersken), Laikesis (trådtrekker) og Atropos (uunngåelig). Disse navnene er greske; på latin heter de Nona, Decima og Morta, ni, ti og død. Parcene bestemte over liv, giftemål og død. På de to andre skyene satt de åtte himmellegemene Luna, Mars, Saturn, Venus, Merkur, Jupiter, Solen og Astraea, stjernebildet Jomfruen. På himmelen under var det seks par helter som representerte seks dyder: rettferdighet representert ved andre konge av Roma Numa Pompilius og dronning av Egypt Isis; religion representert ved den første kongen av Numidia, Masinissa, og en Vestalinne, prestinne i tempelet til Vesta; fromhet av Æneas, helten i Virgils Æneiden, og en from ung jente beskrevet av den romerske forfatteren Valerius Maximus; ekteskapelig kjærlighet representert av den romerske reformatoren Tiberius Gracchus og Portia; storsinnethet representert av kongen av Syrakus, Hieron og Paulina Busa, kvinnen som matet romerske styrker etter at de hadde rømt etter slaget ved Cannae; og tapperhet representert av den romerske soldaten Lucius Siccius Dentatus og Camilla, datter av Metabus, viet til gudinnen Diana.

Alt dette var beskrevet av Platon i Staten og selv om ikke alle personene og figurene var gjenkjennelige for publikum var det lagt mye arbeid i at de skulle kunne være gjenkjennbare for de lærde, for med dette ønsket man å vise det adelige Europa hvor mye kunnskap som fantes i Firenze.

Andre intermedium: La Gara fra Muse e Pieridi
Denne scenen foregikk i en hage i full blomst og parfymert vann ble sprayet på publikum for å gjøre illusjonen komplett. Blant frukttrærne, rosene og de ornamenterte blomsterurnene befant det seg også dyr som harer, pinnsvin og skilpadder. Etter åpningssinfoniaen kom et fjell opp av en luke i gulvet. Fjellet var tolv alen [red: ca. 7 m.] høyt, og dekt av vegetasjon. Dette var Helikon, fjellet til musene, og der satt 16 hamadryader, nymfer som bor og deler skjebne med et tre, på steinseter. To mosegrodde grotter syntes under dem, en på hver side av fjellet. I den høyre satt de ni døtrene til 
Pierus, kalt Pieridene, i den venstre de ni musene. Disse konkurrerte i sang, med hamadryadene som dommere. Pieridene sang først, så musene. Musene vant, og Pieridene ble forvandlet til skjærer.

4

Avbildning av det tredje intermediet. Trykk på bildet for høyoppløsningsversjon.

Tredje intermedium: Il combattimento Pitico
Det tredje intermediet fant sted i en skog. Midt på scenen var en stor hule og rundt denne syntes skogen å være brent. 18 par menn og kvinner fra 
Delfi entret så scenen og sang om en drage som ødela landsbygda. Så dukket dragen selv opp fra hulen sin, og de delfiske parene bad om frelse fra monstret. Ved synet av mennesker begynte dragen å fly og sprute ild, men så dukket Apollon opp med pil og bue. Kampen mellom disse to kan deles inn i fem deler: Apollons overblikk for å finne et passende sted for kampen, hans utfordring av dragen, hans kamp i jambisk rytme, kamp i spondé-rytme og beseiringen av dragen og til sist en seiersdans som endte med at Apollon setter sin fot på dragens hode. Fire delfiske skikkelser hadde fulgt kampen og kalte til slutt på sine venner for å synge en hymne til ære for Apollon. Dragen ble fjernet og Apollon danset en gang til mens de delfiske menneskene sang en siste hymne. 

Fjerde Intermedium: La regione de’ Demoni

Avbildning av det fjerde intermediet. Trykk på bildet for høyoppløsningsversjon.

Avbildning av det fjerde intermediet. Trykk på bildet for høyoppløsningsversjon.

Til dette intermediet var det først et preludium, før scenen skiftet fra Pisa, som skuespillets handling var lagt til, dukket det opp en trollkvinne i en flyvende vogn. Hun holdt en pisk i høyre hånd, som hun brukte på to drager som flyr rundt henne og spruter ild. Når hun var kommet til midten av scenen stopper hun opp og tvang dragene til å gjøre det samme, tok opp lutten sin og sang. Samtidig gikk hun ut av vognen og krysser scenen for å trylle opp demoner. Etter sangen steg hun igjen i vognen og forsvant. Etter at trollkvinnen hadde forlatt scenen kommer det flammer fra luften og det dukket opp en halvmåneformet åpning midt på scenen. I denne åpningen stod alle de overjordiske demonene trollkvinnen kalte på. Med klær av rødt, sølv og gull gav de inntrykk av å være fra paradis. Etter en madrigal lukkes åpningen og skyen av flammer forsvant.

Etter dette preludiet ble scenen dekket av stener, kløfter og huler, hvorfra det steg ut flammer og røyk. Scenegulvet åpnet seg og avslørte et helvete hvor to armeer av demoner og furier kom fram. To av furiene hadde på seg hoser som så ut som sotet hud, de så dermed ut som om de var nakne, bare dekket av slanger. Djevlene synte seg å være av den melankolske sorten, for de satte seg på stenene og sang en madrigal om deres skjebne. Mens djevlene og furiene holdt seg på høyre side av scenen, ble den andre siden fylt av lemurer, eller gjenferd. Selve helvete var bare kulisser av flammer og røyk, men djevler som torturerte mennesker ble brakt opp på scenen. Karon, fergemannen som frakter nylig døde over elven Styx og inn i dødsriket, ble framstilt som i Dantes Inferno med hvitt skjegg og flammede øyne, stående i sin bark ved munningen av helvete mens han slår på trassige sjeler med en åre. I midten av scenen sto Lucifer, med en torso som reiste seg åtte alen høy opp av en sirkelformet innsjø. Han hadde tre ansikt, et rødt, et svart og et gult. Han fortærte sjeler, men to av dem, framstilt som barn, unnslapp. Disse ble raskt fanget av to smådjevler, én ved hjelp av en slags høygaffel, den andre med bare klør, og havnet tilbake i Lucifers gap. Til høyre for Lucifer sto Geryon, den legendariske kongen av Erythea, som lurte fremmede til sitt bord og drepte dem. Også Minos var i Lucifers tjeneste. Andre beboere av helvete var harpyene, bevingede skapninger som bringer død og fordervelse, kentaurer, minotauren og Kerberos, helveteshunden med mange hoder. Sjeler var holdt fast i den frosne innsjøen. Idet den melankolske madrigalen var ferdig stupte djevlene ned i helvete igjen, og helvete lukkes. 

Femte intermedum: Il canto d’Arione
Det siste egentlige mellomspillet gjorde scenen om til et bølgende hav, med klipper på begge sider av scenen. Små barker var synlige langt bak på scenen, noe som skulle gi et dybdeperspektiv. Et perlemorskjell, fem alen bredt og tre alen høyt, dukket opp fra havet, trukket av to delfiner. I skjellet satt Amfitrite, spilt av Vittoria Archilei, dronningen av havet og en av konene til Poseidon, i et nakenkostyme. 14 tritoner, havmenn og Poseidons hird, og 14 najader eller 
nereider, havnymfer, steg opp med skjellet. Tritonene hadde med seg instrumenter og Amfitrite hadde sin lutt. Amfitrites madrigal var en hyllest til de nygifte Mediciene; det er også nereidenes. Havgudene dykket så ned i havet igjen og en galei ble rodd inn på scenen. Den var 15 skritt lang, var bemannet med 40 mann og hadde alle seil heist til ære for brudeparet. Arion, sangeren, var på galeien på vei hjem til Korint. Arion stod med sin harpe på akterdekket og idet mannskapet skulle til å slå ham ned, fordi de vil ha hans skatt, stupte han i havet. Mannskapet trodde han var død og sang en sang for å feire. Arion forgikk derimot ikke i dypet, men ble reddet av en delfin. Denne historien var kjent fra mange antikke kilder, som Platon, Herodot og Plutark, og det var fra sistnevntes Moralia at Bardi tok sin fremstilling.

Forsiden til trykk av «La Pellegrina». Skuespillet er i dag langt mindre kjent enn intermediene.

Forsiden til trykk av «La Pellegrina». Skuespillet er i dag langt mindre kjent enn intermediene.

Sjette intermedum: La discesa d’Apollo e Bacco col Ritmo e l’Armonia.

Etter siste akt i skuespillet ble scenen fylt med skyer, og himmelen åpnet seg til et tablå hentet fra Lovene til Platon. I himmelen var det en ansamling hedenske guder som strålte om kapp. Syv skyer kom så ut gjennom åpninger, dekorert med blomster. Fem av dem steg ned til jorden, mens to ble hengende. Skyen i midten var større enn de andre og på den satt Apollon, Bacchus og guddommene harmoni og rytme. På en annen, litt lavere sky, sto tre kariter (graces); musene var spredt på flere skyer. Jupiter synes synd på menneskene og gir Apollon, Bacchus og musene lov til å forære harmoni og rytme til dem. Samtidig som de fem skyene steg ned mot jorden fløy bevingede Amoretti og holdt fast i blomstergirlanderne. 20 par dødelige kledd som hyrder kom fram fra fire steder, lokket fram av sangen. Idet skyene traff jorden forsvant de med et poff og en ballett med hyrder og nymfer avsluttet kvelden.

Med denne gigantiske avslutningen sluttet kvelden i Uffizis teater og Firenzes kulturelite hadde fått vist hva de kunne innen musikk, scenekunst og antikk historie.

Litteratur:


Day, Malcom, 100 skikkelser fra klassisk mytologi, Orion, 2007
Grimal, Pierre, A concise dictionary of classical mythology, Basil Blackwell Ltd, 1990
Hanklen, Roman, Musikk i den humanistiske tidsalderen – en forelesningsserie ved NTNU vår 2014.

Nagler, Alois Maria, Theatre Festivals of the Medici, Yale Univ Press, 1964
Walker, D. P. Musique des Intermèdes de la Pellegrina: édition critique, Paris, 1963