Kvinneskikkelser i Händels operaer

0

Populære Händel var en av vinterens storsatsninger på Den Norske Opera, som for første gang framførte et verk på originalinstrumenter, slik det lenge har vært praktisert ved de større operahusene på kontinentet. Verket var Alcina, en av flere operaer inspirert fra den klassiske antikken der Händel lar sterke kvinnestemmer komme til orde. Mens vi enda har Den Norske Operas storsatsning og fjorårets markering av hundreårsjubileet for kvinners stemmerett i Norge friskt i minne, er det verdt å ta for seg hvordan kvinneskikkelsene framstilles hos en av de mest spilte operakomponistene i dag.

De tre kvinnestemmene vi skal se nærmere på har alle sitt utspring i antikke, ikke-kristne tekster og opptrer i Händels univers i operaene Agrippina, den første av hans operaer, fra 1709, Alcina, skrevet betraktelig senere, i 1735, og det musikalske dramaet Hercules, fra 1745. Felles for alle disse operaene er at de utspiller seg i en verden full av utspekulerte og særdeles kompliserte intriger, fatale misforståelser og sørgelige selvbedrag som gjerne har forheksende dimensjoner og heftige ambisjoner og er fylt med nådeløse følelser og tragiske valg – ofte med dødelig utfall. Dersom vi ser på de tre verkene i den rekkefølgen Händel skrev dem i, blir vi tatt med på en reise fra en historisk sfære, befolket med skikkelser som virkelig har eksistert i Agrippina, til et slags grenseland i skjæringspunktet mellom historie og mytologi i Alcina og endelig til et rent mytisk univers i Hercules. Et påfallende trekk, som også er felles for alle disse verkene, er at samtlige kretser rundt særdeles bemerkelsesverdige kvinneskikkelser.

Kvinner i maktens irrganger

La oss begynne med den første, Agrippina. I antikken er mannsdominansen stor. Skikken for hvordan kvinner fikk navn i det gamle Roma, er et lite, men talende tegn på denne dominansen. Et jentebarn fikk rett og slett sin fars slektsnavn, bøyd i hunnkjønn. Hvis Julius Caesar hadde fått en ektefødt datter, noe han i virkeligheten aldri fikk, ville hun ha blitt kalt Julia. Og hvis han hadde fått mange døtrer, ville de alle sammen ha blitt kalt Julia. Det fantes nemlig hovedsakelig bare ett jentenavn per familie! For å skille dem ad blir kvinnelige slektninger med samme navn ofte kalt ”den eldre” og ”den yngre”. Agrippina den eldre var mor til vår Agrippina, som derfor også blir kalt Agrippina den yngre.

Agrippina den yngre ble født i år 15 e. Kr., hun levde et dramatisk liv, tilbrakte store deler av tiden med å intrigere i maktens innerste sirkler og er én av de mer omtalte kvinnene allerede i antikken: Både historieskriverne Tacitus, Sveton og Dion Kassios omtaler henne i sine verker. Hun skal også selv ha skrevet en selvbiografi, som nå er gått tapt. Men ikke bare som antikkens eneste kvinnelige selvbiograf, skiller hun seg ut. Agrippina framstår som mer ambisiøs og handlekraftig enn de fleste, både av kvinner og menn, som vi kjenner fra antikken. Og verken ambisjonen eller handlekraften lot seg tilsynelatende svekke av at hun, rett som det var, så seg nødt til å gå over lik.

Agrippina kom fra den beste familie. Romas første keiser, Augustus, var hennes oldefar på morssiden og grandonkel på farssiden. Det var utbredt med allianser innad i fornemme slekter i det gamle Roma og faren for incestuøse forbindelser var ofte overhengende. Agrippina ble også beskyldt for å ha et forhold til sin bror Caligula, da han var blitt keiser, og Agrippinas tredje ektemann, keiser Claudius, siden også kjent gjennom boken og tv-serien I, Claudius, var samtidig hennes egen, kjødelige onkel. Men det Agrippina er mest kjent for, er at hun ble mor til den kommende keiser Nero. Og som mor kjempet hun en nådeløs kamp for å få sønnen på tronen; noe hun også greide! Det var Agrippinas største triumf.

Men fra det øyeblikket Nero er blitt keiser, begynner mor og sønn å motarbeide hverandre. Og det ender ikke bedre enn at Agrippina, som har forårsaket en rekke menneskers død for at Nero skulle komme til makten, selv blir drept i år 59 e. Kr. på ordrer fra sin egen sønn, angivelig etter å ha overlevd en rekke forsøk på arrangerte ulykker, først og fremst til sjøs. I den forbindelse kan det i parentes bemerkes at hun én gang reddet seg fra et synkende skip, for anledningen utstyrt med et blytak, ved å svømme med forbløffende dyktighet mot land. Agrippina skal nemlig ha vært en eksepsjonelt god svømmer, siden hun en stund livnærte seg på å sanke svamp i havet rundt de pontinske øyer, etter å ha blitt sendt i eksil dit av sin da regjerende bror Caligula, som hun var falt i unåde hos.

I Händels opera Agrippina, kommer vi aldri så langt som til konflikten mellom mor og sønn, som altså ender med at sistnevnte får den førstnevnte myrdet. Her skildres fremfor alt intrigemakeriet som Agrippina foranlediger for å få sin ektemann, keiser Claudius, til å utpeke hennes sønn med hennes første mann, tenåringen Nero, som arving til tronen, noe operaen også ender med. Slik sett handler Händels opera om opptakten til den store triumfen i Agrippinas liv, som altså er å se sin sønn på keisertronen, en triumf som får et tragisk skjær når man tenker på at den også innebar hennes undergang, omtrent på samme måte som Monteverdis opera Poppaeas Kroning fra 1642 ender med Poppaeas giftermål med den samme Nero og dermed setter punktum der Poppaea har oppnådd den makt og posisjon hun har traktet etter. Men den som kjenner historien vet at den ettertraktede unionen med Nero ender med at han sparker henne i hjel mens hun er gravid. Poppaea dukker også opp i Händels opera Agrippina, der hun lures trill rundt av Neros mor, blant annet gjennom hennes arie, non ho cor che per amarti, ”jeg har ikke hjerte til annet enn å elske deg”.

Alcina, her ved Nicole Heaston, fra Händel-operaen med samme navn. Fra oppføringa ved Den norske opera. Foto: Joerg Wiesner

Alcina, her ved Nicole Heaston, fra Händel-operaen med samme navn. Fra oppføringa ved Den norske opera. Foto: Joerg Wiesner

Galskap og trolldom

Det historiske sjiktet i operaen Alcina tilhører ikke antikken, men middelalderen med dens korsfarerlegender. Med utgangpunkt i den italienske dikteren Ariostos verk Orlando furioso, ”Den gale Orlando”, utgitt i komplett stand i 1495, komponerte Händel tre operaer; Orlando, Ariodante og altså Alcina. Som Ariostos korsfarerberetning, er også disse operaene fantastiske i ordets rette betydning; her er det eventyrlige hendelser og overnaturlige vesener i rikelig monn. Og mest magisk av alle disse operaene er Alcina, for her er hele handlingen lagt til trollkvinnen Alcinas forheksede øy, der utallige mennesker er blitt forvandlet av henne til dyr, planter og steiner. Alcina er ikke den eneste kvinneskikkelsen som stikker seg ut i denne operaen. Også den kristne krigerkvinnen Bradamante spiller en vesentlig rolle. Det er hun som drar til øya, forkledd som sin bror, på leting etter sin elskede Ruggiero, som tidligere har forvillet seg hit, hvor Alcina har funnet ham, forelsket seg i ham og forhekset ham slik at han har glemt alt om Bradamante og i stedet elsker Alcina.

Det antikke godset i denne operaen finnes i nettopp Alcina, hennes øy og fortryllende evner. Alcina er nemlig en middelalderens Kirke; den antikke litteraturens trollkvinne, som var datter av solguden Helios og den mindre, kvinnelige havguddommen kalt Perse. Mest kjent er Kirke for sin opptreden i den 10. boken av Homers Odysseen, der hun bor som en gudinne på øya Aiaia og forvandler den greske helten Odyssevs’ mannskap til griser, før helten selv greier å unngå samme skjebne ved hjelp av en beskyttende urt og sin egen forførende sjarm. Kirke er ikke så rent lite sjarmerende hun, heller, og Odyssevs blir et helt år hos henne, før han reiser av sted igjen, med et mannskap som da har fått tilbake sin opprinnelige, menneskelige form. Visst besitter Kirke skremmende evner og det er farlig å være hennes fiende, men ellers er hun ganske sympatisk, ja, så til de grader at hun til og med gir Odyssevs detaljert informasjon om de farene han kommer til å møte, samt hvordan de best kan unngås, når han først skal reise fra henne, selv om hun helst vil at han blir hos henne for bestandig. Heller ikke Alcina er av de grusomste trollkvinner verden har sett, hennes kjærlighet til Ruggiero ser ut til å være temmelig ekte, selv om den viser seg ikke å ha livets rett, og også han setter såpass pris på så vel Alcina som hennes fortryllende øy at han et øyeblikk dveler ved det alt sammen i arien verdi prati, ”grønne enger”, før han tar til fornuften og innser at det alt sammen er en illusjon. Og når Ruggiero husker hvem det er han egentlig elsker, da brister hele Alcinas forheksede univers, og den kristne krigerkvinnen Bradamante kan endelig få sin elskede tilbake.

Sjalusi og utroskap

En såpass lykkelig slutt, selv om det gikk ganske dårlig for Alcina, kan imidlertid ikke det musikalske dramaet Hercules sies å by på. Her kommer vi direkte inn til de klassiske mytenes verden og møter antikkens mest populære helt, Herakles, [red: Hercules er en latinsk variant av det greske Herakles] midt i det dramaet som utspiller seg i løpet av de siste timene av hans jordiske liv. Igjen er det kvinneskikkelser som står sentralt: Iole, den oikhaliske prinsessen som Herakles har røvet, Deianeira, Herakles’ andre kone, og, bakenfor det hele; gudinnen Hera, hun som gjør alt hun kan for å utsette Herakles for dødbringende farer.

Herakles er nemlig et resultat av at Heras ektemann, Zevs, hadde en utenomekteskapelig affære med den dødelige kvinnen Alkmene, og i sin krenkede vrede forsøker Hera å komme deres avkom til livs allerede mens han ligger i krybben. Men Herakles har superkrefter også som baby og greier faktisk – med bare nevene – å knuse de giftige slangene som Hera får anbrakt i krybben hans. Det aller verste Hera utsetter Herakles for, er allikevel et anfall av galskap som gjør at han dreper hele familien sin; kone og barn. For å renses fra denne grusomme ugjerningen blir han satt til å slave for den ynkelige kong Evrysthevs, som gir ham det ene umulige oppdraget etter det andre. Men Herakles greier brasene! Og utfører samtidig de tolv storverkene han er så kjent for.

Herakles, Evrysthevs og Kerberos, fra estrurisk vase, c. 525 fvt.

Herakles, Evrysthevs og Kerberos, fra estrurisk vase, c. 525 fvt.

Det er på det siste av disse oppdragene, som besto av å reise ned til underverdenen for å hente helvetesportens vokter, den trehodete hunden Kerberos, at Herakles traff en avdød helt som snakket så pent om sin søster, at han, straks han kom opp, fant henne, kjempet mot en rival om henne, vant og så tok henne til ekte. Denne søsterens navn var Deianeira. Lenge levde Herakles og Deianeira hos hennes far, som var en konge, men da Herakles tilfeldigvis kom til å drepe en tjener som hadde i oppdrag å servere drikke ved kongens bord, måtte de to forlate landet. Og på sin ferd for å finne et nytt hjem, var de nødt til å krysse en elv, hvor Herakles fikk hjelp av en kentaur til å bære Deianeira over strykene. Men da Herakles oppdaget at kentauren samtidig forsøkte å stikke av med kona hans, tok han én av de pilene han hadde som var dyppet i Medusas dødelige blod, og skjøt etter ham. Herakles hadde en bue som aldri bommet på målet, kentauren ble truffet, men før han åndet ut, rakk han å si til Deianeira at hun måtte ta vare på blodet hans, for om Herakles noensinne kom til å vende sin kjærlighet vekk fra henne og mot en annen, så var det bare å ikle ham et tøy innsmurt i kentaurblodet og dermed ville mannen hennes elske henne igjen!

Deianeira hørte på den døende kentauren og tok vare på blodet helt til den dagen da Händels musikalske drama utspiller seg og Iole kommer inn i Deianeiras liv. Som sagt, Herakles har røvet Iole og bringer henne, sammen med annet krigsbytte, til hjemmet sitt der Deianeira venter. Samtidig ber han sin kone om en ren drakt som han har tenkt å bære under ofringen til Zevs som takk for seieren. Men når Deianeira ser hvor vakker Iole er, blir hun også overbevist om at Herakles er blitt forelsket i henne. Herakles og Deianeira krangler om dette og det er mens hun spotter ham, den største av alle helter, erobreren, for å ha blitt erobret av sitt eget bytte, Iole, at hun ber ham om å legge ned klubben og løveskinnet han alltid bærer i den berømte arien resign thy club. Herakles bedyrer sin uskyld, men stadig ridd av sjalusi smører Deianeira allikevel drakten Herakles har bedt om inn i kentaurens blod og gir den til sin mann.

I det musikalske dramaet er det en budbringer som deretter forteller at han har vært vitne til hvordan drakten brant seg fast i Herakles’ kjøtt da han tok den på seg i Zevs-tempelet, og at kjøttet ble revet av beina hans da han forsøkte å slite den av seg. Deianeira blir fra seg av fortvilelse når hun forstår hva hun har gjort, og legger først skylden på Iole, men når en Zevs-prest deretter viser seg for henne og sier at Herakles ikke er død, men er blitt guddommeliggjort og har steget til himmels i form av en ørn, da roer hun seg ned og ender faktisk opp med å la Iole gifte seg med hennes egen og Herakles’ sønn, Hyllos.

Mytene om Herakles var et populært tema for antikkens litteratur, og det finnes mange ulike varianter av dem. Hyllos og Iole blir ofte gift til slutt i den antikke litteraturen, men Deianeira ender vanligvis opp med å svare på den sørgelige beskjeden om hva hun har utsatt ektemannen for med å ta livet av seg. I Händels drama er det først og fremst affekten sjalusi som utgjør kjerneproblematikken. Den drepende kraften og manglende moralske motivasjonen til Deianeiras sjalusi, understrekes av at den er ubegrunnet. Herakles har riktignok gjort sine tilnærmelser overfor Iole, men hun har avvist ham, og han har akseptert det. Hvis vi skal tro ham, så har ikke Herakles vært utro mot Deianeira i Händels musikalske drama, og dermed blir hennes hevn desto mer meningsløs. I de antikke tekstene er det imidlertid ikke like enkelt. Ikke bare har Herakles her et forhold til Iole, som rett og slett er hans konkubine, han har heller ikke på noen måte for vane å holde seg for god til å hengi seg til forlystelser dersom anledningen byr seg: Blant rekken av forbindelser han skal ha inngått som også førte til barn, finnes for eksempel femti søstrer som han skal ha besvangret i løpet av like mange netter.

Masse følelser – ingen moral?

Dersom en annen stor komponist, nemlig Bach, skulle virke oppbyggelig og pietistisk, kan man kanskje si at man finner hans rake motsetning i Händel – særlig dersom man fokuserer på de operaene vi har sett nærmere på her. Händel var i samme generasjon som Bach, han var også tysk, men i motsetning til den store mesteren som ble værende i sine tyske hjemtrakter i hele sitt liv og som ikke ga ut stort av musikken han skrev, ble Händel i sin samtid en berømt storhet, særlig i London hvor han bodde, hvor han gjorde en lysende karriere og hvor han etter hvert kom på alles lepper. Historien til Händels tre kvinneskikkelser i Agrippina, Alcina og Deianeira kan neppe sies å være oppbyggelige. Følelser dominerer deres valg og skjebner, enten det er ambisjon som hos Agrippina, forelskelse som hos Alcina eller sjalusi som hos Deianeira. Men selv om de er fylt av følelser som ofte ender i destruktivitet, framstilles de allikevel ikke med noen åpenbar fordømmelse. Derimot virker de menneskelige. Og i det ligger det kanskje en enda dypere moral.