Konsert: Fingergull-officiet i Nidarosdomen

0

Med kveldskonsert i Nidarosdomen den 12. september 2015 markerte vokalensemblet Schola Sanctae Sunnivae at det i disse dager er 850 år siden en viktig kirkelig begivenhet i det førreformatoriske Norge. Erkebiskop Eystein, Nidarosdomens store byggherre, var i 1165 kommet i besittelse av en kostbar relikvie: en dråpe av Kristi blod, oppbevart i en gullring. De nærmere omstendighetene er ikke kjent, kun at blodsdråpen fant veien til Nidaros. Dagen da Nidarosdomen mottok relikvien, 12. september, ble senere markert med en årlig festdag og feiret med egne messer og tidebønner i katedralen, helt til katolisismen måtte vike i 1536, og relikvien forsvant.Det latinske navnet på dagen var «Susceptio sangunis Christi» (mottakelsen av Kristi blod), men det finnes også belegg for et norsk ord, nemlig «Fingergullsmesse», der «fingergull» viser til gullringen. Primstavmerket var en sol. Denne festdagen er det dirigent Anne Kleivset og de kvinnelige sangerne i Schola Sanctae Sunnivae har pustet nytt liv i. Restene av en tidebønnbok fra 1200-tallet finnes bevart ved Det Kongelige Bibliotek i København (MS Add. 47 fol.) og har gjort det mulig å rekonstruere den liturgiske musikken som ble sunget under tidebønnene (Fingergull-officiet). Schola Sanctae Sunnivae spilte inn en CD med utdrag av denne musikken allerede i 1997 (Kirkelig Kulturverksted, FXCD 179). I år har vokalgruppen lansert en komplett innspilling (2L-114-SACD), basert på arbeidet til musikkforsker Eugeen Liven D’Abelardo. Under konserten i Nidarosdomen deltok dessuten den palestinske artisten Basel Zayed, som sang og spilte på arabisk lutt (oud), samt kunsthistorikeren Gunnar Danbolt.
1

Middelaldersk kirkemusikk assosieres gjerne med steril munkesang og monotoni, men kveldens konsert hadde en ganske annen karakter. Kontrastene mellom virtuost luttspill fra Midtøsten og gregoriansk sang, med sine enstemmige og tilsynelatende uendelige melodier, holdt publikum fanget i halvannen time. «Fra Jerusalem til Nidaros» var motto for konserten, og sangernes bevegelser mellom tårnfot og oktogon levendegjorde fortellingen om blodets vandring fra Jerusalem til Nidaros. Zayeds tilknytning til Jerusalem konkretiserte temaet ytterligere: Zayed er født i Jerusalem i 1979 og hadde bokstavelig talt tilbakelagt samme strekning som blodet. De middelalderske legendene om blodets eventyrlige reise fra Golgata til Fécamp i Normandie dannet utgangspunkt for to fengslende innlegg fra Danbolt. En spennende lyssetting bidro vesentlig til å løfte arrangementet.

Danbolt minnet om at de gregorianske melodiene publikum fikk høre, ble sunget regelmessig i Nidarosdomen gjennom flere hundre år, men at klangbildet den gang må ha vært noe annerledes. I middelalderen var det kannikene som sto for sangen. Kveldens fremførelse, med sitt engleaktige skjær, ville nok ha satt de rustne herrestemmene i forlegenhet. Det er ikke vanskelig å være enig i det! Schola Sanctae Sunnivae innfridde alle forventninger. Trygg intonasjon, dynamisk kontroll, letthet i klangen og en fantastisk evne til å utnytte rommets akustiske muligheter – de kvinnelige sangerne viste seg nok en gang som landets kanskje fremste eksperter på gregoriansk sang. Den homogene klangen og glattpolerte diksjonen var en stor opplevelse. Det absolutte høydepunkt var den overjordisk vakre fremføringen av hymnen «Christe redemptor omnium» (Kristus, alles forløser), som minnet om at den gregorianske sangens kanskje mest opplagte kvalitet ligger i det kollektive. En fritonal kanon over antifonen «Ecce de quo Iohannes dicit», med henvisninger til Kristi blod, skapte assosiasjoner til feststemte kirkeklokker og satte sluttstrek for arrangementet.

Gregoriansk sang fascinerer. To grunner kan nevnes. For det første er den formelle oppbygningen av denne musikken uløselig knyttet til teksten. Inndelingen i fraser og perioder bestemmes av ordene, som ofte er hentet fra Salmenes bok. For det andre representerer gregorianikken selve begynnelsen på bruken av noteskrift og må derfor betraktes som grunnvollen for all komposisjon. Sangene har fellestrekk med meditative sangtradisjoner i andre religioner og vekker gjenklang på et allmennmenneskelig plan. Det oppstår et spenningsfelt mellom gregorianikkens innadvendte kunstferdighet og melodienes evne til å aktivere dype følelser. Det er nettopp i dette spenningsfeltet at Schola Sanctae Sunniva briljerer. De enstemmige sangene virker aldri kjedelige. Det musikalske uttrykket er fullt av fasetter og får en spirituell og følelsesmessig dybde som nesten tar pusten fra tilhøreren. Akustikken i katedralen lar melodiene skape sin egen harmonisering, slik at begrepet «enstemmig» faktisk blir misvisende.

2

Kveldskonserten i Nidarosdomen var en fargerik begivenhet, både lydmessig og visuelt. Melodiene fra Fingergull-officiet limte det hele sammen og gjorde arrangementet til noe mer enn en konsert. I tekstheftet til årets CD forklarer musikkprofessor Roman Hankeln at disse melodiene ikke ble komponert i Nidaros, men at det handler om bevisst gjenbruk av eldre melodier, som allerede hadde en plass i liturgien. Et spennende aspekt i denne sammenhengen er at teologiske betraktninger kan ha styrt denne gjenbruken. Ved å forsyne seg av melodier knyttet til historien om Noa og syndfloden og gi dem ny tekst i Fingergull-officiet, ga man tilhøreren en leksjon i bibelsk «typologi»: Noa var en forløper for Kristus, treet i Noas ark var et bilde på korset, og vannet i syndfloden symboliserte Jesu rensende blod. Hankeln drøfter også andre eksempler – en ytterligere grunn til at denne CD-utgivelsen ikke kan anbefales varmt nok.