Nevøen som snublet inn i filosofihistorien: Diderots Rameaus Neveu

0

Denis Diderot (1713-1784) var, foruten filosof og encyklopedist, en glimrende forfatter.

Diderots litterære verk Rameaus Neveu har nettopp kommet i en ny utgave, på engelsk, redigert av franskprofessoren Marian Hobson ved Cambridge University. Dette er den første utgaven av verket med innspilte musikkeksempler. Hobson har kjempet lenge for å få dette til og fortjener all mulig ros for at den musikalske dimensjonen ved teksten nå kan fremstå tydeligere enn noensinne. Den engelske oversettelsen i denne nye utgaven er ved de to unge franskspesialistene Kate Tunstall og Caroline Warman, begge fra Oxford University.

Mange har nok hørt om komponisten Rameau, Jean-Philippe, men hvem har egentlig hørt om hans nevø, Jean-François? Takket være en av 1700-tallets mest underfundige litterære tekster skulle ikke navnet hans, men hans slektsbenevnelse nevø tråkle seg gjennom europeisk litteratur- og filosofihistorie, like opp til vår egen tid.

Det er nesten en historie for god til å være sann, en historie som kunne vært hentet fra en eller annen moderne bestselgerroman om koder og hemmelige sammensvergelser, glemte manuskripter og gjenoppstandne skatter. Det er slike historier man tror hører til de helt sjeldne, som man fascineres over, men som faktisk ikke er unike i litteraturhistorien, eller i musikkhistorien for den del, hvor tapte manuskripter og gjenglemte verker har det med å dukke opp igjen rett som det er fra gamle kirkeloft eller bortgjemte nonnekloster. Denne hører likevel til de mer spesielle, og det gjør den ikke akkurat mindre fascinerende at den binder sammen nettopp musikk, litteratur og filosofi på den ene siden, og skiftende dynastier og politiske ideologier på den andre.

Jean-François Rameau. Satirisk portrett fra 1830-tallet.

Musikeren Jean-François Rameau har ikke fått sitt navn bevart mellom historiens bokpermer takket være sin relativt beskjedne innsats som fiolinist og komponist av teaterkomedier, men fordi han av én eller annen grunn, og antageligvis uten selv å ha forårsaket det, kom til å bli hovedperson i et av forfatteren Denis Diderots mest berømte litterære verker, Rameaus nevø, i fransk opprinnelig ordlyd Le Neveu de Rameau eller Satire seconde, Annen satire, som verket egentlig heter.

Rameau, nevøen altså, fremtrer her i Diderots nokså personlige gjengivelse som en figur som for oss skandinaver umiddelbart fører tankene hen til Bellmans mer tvilsomme skikkelser:

Hva enten været er vakkert eller stygt, har jeg for vane å gå en tur bort til Palais Royal når klokken nærmer seg fem. Det er meg man ser, bestandig alene, sittende og fundere på benken i allé d’Argenson. Jeg underholder meg selv med overveielser om politikk og kjærlighet, smak eller filosofi. Min bevissthet får lov til å streife som den vil. Jeg lar den forfølge den første tanke som dukker opp, fornuftig eller meningsløs, akkurat som man ser våre unge flanører i allé de Foy sette etter en kurtisane som spaserer forbi med et lettsindig blikk, med et smil om munnen, livlige øyne og nesen i sky, og så slippe henne for en annen, gi seg i kast med dem alle uten å holde fast ved én eneste. Mine tanker er mine horer. Er det for kjølig i været, eller regner det for meget, søker jeg tilflukt på Café de la Régence, der fornøyer jeg meg med å betrakte dem som spiller sjakk. Paris er det sted i verden, og Café de la Régence det sted i Paris, der man best spiller dette spill. Det er hos Rey at den dypsindige Légal, den snedige Philidor og den trauste Mayot går til angrep. Det er der man får se de mest overraskende trekk, og det er der man får høre de platteste bemerkninger, for hvis man kan være åndsmenneske og stor sjakkspiller som Légal, kan man også være stor sjakkspiller og en tåpe som Foubert og Mayot. En gang mens jeg satt der etter middag, mens jeg så meg omkring og snakket kun litt og lyttet så lite som mulig, kom en av de mest besynderlige fremtoninger i vårt land, hvor Gud tross alt ikke har latt det skorte på slike, frem til meg. Han er skrudd sammen av like deler hovmod og gemenhet, sunn fornuft og uforstand. Hans forestillinger om hva som sømmer seg, og hva som ikke sømmer seg, må ha blandet seg på en merkelig måte i hodet hans, for de gode egenskapene naturen har gitt ham viser han kun motvillig frem, og de slette han har fått stiller han skamløst til skue. For øvrig er han utstyrt med en kraftig fysikk, med en usedvanlig livlig fantasi og en enestående lungekapasitet. Hvis De noensinne skulle støte på ham, og hans egenartede karakter ikke vekker Deres nysgjerrighet, vil De enten stikk fingrene i ørene, eller De tar benene på nakken. […] Han lever fra hånd til munn, trist eller glad, alt ettersom. Hans første bekymring om morgenen når han står opp er hvor han kan få seg sin middag, etter middag overveier han hvor han skal gå å spise aftens. Også natten bringer sine bekymringer. Enten vandrer han hjem til fots til et lite loftskammer hvor han bor, hvis da ikke vertinnen har bedt ham levere tilbake nøklene fordi hun er blitt lei av å vente på sin leie, eller så søker han tilflukt i en kneipe i en av forstedene, hvor han så avventer morgengryet mellom en brødbit og et krus med øl.

Det meste er egentlig uklart rundt dette verket. Man antar at det ble skrevet mellom 1762 og 1773, mye på grunn av hendelsene som blir omtalt, og særlig musikkstykkene som det snakkes om. Men i virkeligheten vet man fortsatt ikke, til tross for utallige studier og forskningsartikler, når, hvor og hvordan denne teksten egentlig så dagens lys. Kanskje Diderot rett og slett fryktet sensuren. Frankrike var et enevoldsmonarki hvor forfattere var underlagt streng kontroll. Diderot hadde selv fått føle det på kroppen da han ble innesperret bak lås og slå i Vincennes noen år tidligere mens han arbeidet med å gi ut sin samtids første virkelig store oppslagsverk, den berømte Encyklopedien. Så Rameaus nevø, et av Diderots mest berømte verker, ble aldri gitt ut, ikke en gang i hans venn Grimms høyst eksklusive tidsskrift La Correspondance littéraire, hvis opplag bestod av om lag femten håndskrevne kopier, distribuert til et fåtalls abonnenter i fyrste- og kongeslott rundt omkring i Europa. Listen på de ikke mer enn femten abonnentene omfattet navn som Katarina II av Russland, den fremtidige Gustav III av Sverige, Frederik den Stores søster og andre, likesinnede medlemmer av det østlige og germanske Europas mest fornemme ridder- og kongehus uten én eneste abonnement i Paris eller i Frankrike. Selv ikke her i La Correspondance littéraire, hvor Diderot vanligvis fritt kunne la sitt kritiske blekk flyte, valgte han å publisere Rameaus Neveu.

Teksten må likevel ha eksistert i flere eksemplar. Ett av dem forsvant til Russland etter Diderots død, ettersom hele hans bibliotek ble testamentert bort til Katarina II. Omtrent tyve år senere skal en russer, som kom over manuskriptet og likte det, ha gjort Schiller oppmerksom på teksten. Schiller, i sin tur, viser dette ukjente verket av Diderot til sin venn Goethe, som, stum av beundring går hen og oversetter det til tysk. Slik har det seg at et av Diderots mest berømte verker i lang tid bare var kjent gjennom sin tyske oversettelse, av ingen ringere enn Goethe, under tittelen Rameaus Neffe. Og det hadde da kanskje også forblitt et av de mer obskure bedriftene fra Goethes hånd om det ikke var for at Hegel, midt i de tungsindige sidene i Åndens fenomenologi vier fyldige passasjer til kommentarer av Diderots tekst, vel og merke i Goethes versjon. Slik fortsetter det. Har man én gang havnet i filosofiens klør skal det litt til å komme seg løs. Marx eide to versjoner av verket, og anbefaler Engels å studere det. Engels på sin side kårer Rameaus nevø til et kroneksempel på dialektisk tankegang på 1700-tallet. Teksten blir, ad omveier, en av de viktigste i den marxistiske tradisjonen og tas opp igjen og igjen, hos Foucault, og hos mange andre.

Men Diderot hadde også etterlatt seg to andre manuskripter til sine slektninger. Teksten ville kanskje fortsatt ha vært ukjent i sin originale form dersom ikke bokentusiasten Georges Monval, bibliotekar ved husbiblioteket i teateret La Comédie Française, så sent som i 1891, ved en tilfeldighet, gjenfinner ett av manuskriptene i et antikvariat i Paris. Manuskriptet er fra Diderots egen hånd, og har siden utgjort hovedkilden for de fleste utgaver av verket, supplert med kommentarer i de tekstkritiske utgavene fra de av forskerne som i etterkrigstiden våget seg inn, eller kanskje retter sagt greide å snike seg inn, i Sovjetunionens godt bevoktede og gjennombyråkratiserte biblioteksfort. De fleste av disse forskerpionnerene har nå gått bort. Jeg har imidlertid selv hatt gleden av å treffe hustruen til én av dem. Hun kunne fortelle at når man først greide å slippe inn i det aller helligste og faktisk fikk se på tekstene, var tiden man fikk så begrenset, at man måtte velge hvilke papirlapper man skulle se på – og kanskje rekke å kopiere. Avbildningsutstyr som kameraer var strengt forbudt. Man måtte simpelthen velge hva man ville skrive av for hånd, vel vitende om at man kanskje aldri ville slippe inn igjen og at disse skattene for menneskehetens historie ville bli liggende der, godt bevart riktignok, men under KBGs klamme overoppsyn.

Rameaus Neveu er en tekst som kan virke fremmed og kanskje urovekkende for leseren på mer enn én måte. Det er ikke først og fremst det at teksten er flere hundre år gammel. Den gir ikke så mye inntrykk av å være avleggs som den virker overraskende, unødvendig frekk, slentrende og umiddelbar. Den lette tonen skjuler imidlertid en lærdhet som ofte kan være vanskelig å gripe. Det er nok mang en leser som opp gjennom århundrene, uten at hun eller han kanskje helt vil innrømme det, har tenkt at, her burde jeg kanskje le, men jeg ler ikke, for jeg forstår ikke hva det handler om. Den er full av henvisninger, referanser og sitater på ulike språk. Et favorittsitat for mange har nok vært det italienske. Det sniker seg inn i en anekdote angående middagsselskaper hvor plasseringen ved bordet omtales som følger: «come un maestoso cazzo fra due coglioni». Den nysgjerrige leser som ikke behersker italiensk overlates av åpenbare grunner til vår tids digitale oversetterverktøy.

Det mest overraskende for den som begynner å lese Rameaus neveu er nok formen på verket. Den erfarne Diderot-leseren kjenner rett nok igjen en av Diderots mest typiske signaturer, nemlig dialogformen. Verket er, som svært mye av det han lot feste til papiret, skrevet som en samtale, mellom han, «Lui», og meg, «Moi», mellom filosofen og den mislykkede musikeren. Men hele måten teksten er satt opp på, ikke bare som en samtale, men som en observasjon, ofte i presens (de aller fleste historier fortelles jo tvert imot etterpå, med tilbakeskuende blikk) gjør den spesiell. Det åpner med at de to møtes på en kafé. De snakker de sammen, de drikker, og «Meg» observerer hvordan «Han» gestikulerer, raver rundt og opptrer som en klassisk fyllefant mens han resonnerer om mangt og meget og hjelper «Meg» med å ta et durabelig oppgjør med alle Diderots tenkelige og utenkelige meningsmotstandere. Rameaus Nevø er først og fremst et stykke filosofi, en tekst som, under sin brokete overflate og sitt usammenhengende ytre omhandler sentrale problemer innen moral og politikk. Under et kynisk ytre kommer nevøen med knusende tørre sannheter som setter godtatte standpunkt og dogmatisk tanker på prøver de vanskelig kommer unna.

Men nevøen er musiker og Diderot har med dialogen etterlatt et sjeldent stykke tekst hvor politiske spørsmål, omskrevet fra Platon og Aristoteles, legges ut, hulter til bulter og side om side med lange utlegninger om samtidens ulike komponister og musikalske stiler. Mang en musiker og vitegjerrig musikkelsker har nok opp gjennom tidene lest Rameaus nevø med en stigende irritasjon over mangelen på substansielle momenter om musikk, til fordel for lange moralfilosofiske utlegninger. Hver gang argumentasjonen tar tak og brettes ut, hver gang refleksjonen rundt musikk er i ferd med virkelig å munne ut i noe konkret, noe som kan ligne en slags konkluderende vending, bryter nevøen ut i en voldsom pantomime, i hyl, i liksomfiolinspill eller etterligning av noen som spiller cembalo. Det er med musikken som med den politiske tekningen i Rameaus nevø, den stopper som regel opp før den plutselig springer videre til noe helt annet.

Likevel er Rameaus nevø et av de mest særegne og levende dokumentene som finnes om musikklivet på 1700-tallet i Frankrike. Ikke bare er det et på én og samme tid et kjærlig og forbløffende portrett av en mislykket musiker, nevøen til selveste den store Rameau, den unge fiolinisten som ikke ble noe mer enn en felespiller på markedsteatrenes syngespillscener og som endte opp som en slags byoriginal på sjakk-kafé, som en fyllik på en spillebule. Teksten gir også mange, lange og innsiktsfulle, om enn svært kryptiske kommentarer til musikklivet og ikke minst musikksmaken i en fascinerende brytningstid i fransk og også europeisk musikkliv. Rameau onkelen, altså Jean-Philippe, representerte barokkmusikken i det den var i ferd med å overleve seg selv. Den franske operaen, nedarvet fra Lully, var i ferd med å gå opp i sømmene, og inn strømmet den livlige, dog kanskje noe simplistiske italienske musikken. Ikke hvilken som helst italiensk musikk, ikke Vivaldi, ikke Albinoni, ikke italiensk musikk i Händels stil. Nei, opera buffa fra det bekymringsløse Napoli. Pene sanger med dertil hørende nesten brutalt barnslige akkompagnement og, i noens øyne, latterlige bravurnumre av noen operaoverturer i tre lettbente satser. Men denne noe enkle musikken skulle i løpet av noen få år ta over hele det franske musikklivet og fra 1750 til 1760 hadde man i Frankrike bukket takk og farvel til den gode Rameau, altså Jean-Philippe, og erstattet det vi i dag kaller barokkmusikk med et stilideal og et tonespråk som de aller fleste nå umiddelbart ville kalle Wienerklassisisme, men som i Paris ble til helt av seg selv, mer eller mindre uavhengig av Wien og Mannheim, som ofte nevnes som viktige inspirasjonskilder, men heller inspirert av napolitansk fest og kalasmusikk.

Det er dette store hamskiftet i europeisk musikkhistorie som Rameaus nevø gir et helt sjeldent og nesten uhørt tidsbilde av. Det er nettopp alle referansene til musikklivet som gjør at mange tror at teksten til stor del er skrevet på begynnelsen av 1760-tallet. Diderot skildrer holdninger og tankegods om musikken som, sett i ettertid, vitner om en brytningstid som man kanskje var bevisst, men som man nok ikke kunne ane rekkevidden av. Det er antagelig som musikkhistorisk dokument at Rameaus nevø er aller mest underkjent, men samtidig kanskje også aller vanskeligst tilgjengelig. For alt er sammenvevd i Rameaus nevø, alt er underforstått og kanskje er det rett og slett slik at det musikalske universet som brettes ut, det som fulgte i kjølvannet av den store onkelens feiende suksesser og endelige fall, fortsatt ikke er godt nok kjent til av man fullt ut aner verdien av denne musikkromanen som for oss i dag ligner mer på en kladd til et refusert filmmanus enn en av litteraturhistoriens vakreste fortellinger om musikk som kunst.

Kate Tunstalls og Carline Warmans oversettelse av Rameaus nevø til engelsk anbefales på det varmeste. De er begge, hver på sin måte, ypperlige spesialister på denne perioden i fransk litteratur og om noen mestrer å gi denne komplekse teksten en engelsk språkdrakt verdig originalen er det nok nettopp dem.